Meninger

Du kan fint nå toppen i akademia uten overhodet å drive folkeopplysning. Det er et problem | Anine Kierulf

  • Anine Kierulf, juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
Ved flere av våre universiteter finnes ledere og miljøer som skaper flotte forhold for forskningsformidling, men det finnes også nok av eksempler på det motsatte, skriver Anine Kierulf.

Universitetene må gjøre det vanskeligere for offentlighetsvegrende småkonger å forpurre allmenn fagdebatt.

Formålsparagrafen i universitets— og høyskoleloven likestiller tre oppgaver: å tilby utdanning og forskning på et høyt internasjonalt nivå – og å formidle kunnskap.

Ivaretas alle disse forpliktelsene like godt?

Punkt 13 i Universitetet i Oslos langtidsstrategi 2020 sier at «Universitetet i Oslo skal dele kunnskapen og styrke dialogen med samfunnet».

Det fremheves at «Universitetet skal ta et mer samlet grep om forskningsformidling».

Jeg håper dette skjer før 2020.

Jeg ble advart mot å delta i samfunnsdebatten

_E3A0867.JPG

Min erfaring er at kunnskapsformidling er den av våre vitenskapelige forpliktelser som bør føle seg heldig om den får en liten slurk av lut og kaldt vann.Alt jeg har lært om formidling, har jeg lært utenom studiet, utenom stipendiattiden, utenom akademia.

Som stipendiat ble jeg av mine ledere endog advart mot å bruke tid på å delta i den offentlige samfunnsdebatt. Er dette en tilstand Universitetet i Oslo kan slå seg til ro med?

I statsbudsjettet 2016 foreslås for første gang forskningsbevilgninger som overstiger én prosent av brutto nasjonalprodukt.

Det er storartet og viser hvilken sentral plass forskningen har i vårt samfunn.

«Regjeringen har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon,» skriver den i statsbudsjettet. Men hva med formidlingen?

Mens behovet for forskning og utvikling er behørig beskrevet, har de tre stedene ordet «formidling» forekommer i Stortingsmelding 7 (2014–2015) «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024» intet å gjøre med folkeopplysning: opplysningen av oss som finansierer budsjettet og som i de politiske festtaler forutsettes å være ansvarlige borgere, kritiske samfunnsdebattanter og informerte velgere.

Statsbudsjettet for 2016:

Les også

Regjeringen satser hardt på forskning, og setter av penger til å hjelpe gründere.

Etter Grunnlovens paragraf 100, som beskytter ytringsfriheten, påligger det staten å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

En grunn til ytringsfrihet er nemlig «informasjonsfriheten»: ikke min rett til å si hva jeg vil, men samfunnets rett til å høre hva jeg har å si. Vår kollektive rett til å la oss informere.

Denne demokratibegrunnelsen for ytringsfriheten har det med å drukne litt i debattene om hvor krenkende tegninger enhver bør kunne publisere.

Men den spiller ballen tilbake til oss alle: Fordi kunnskap om samfunnet er avgjørende for vår mulighet til å gjøre oss opp selvstendige meninger om hvordan vi vil at samfunnet skal være, er informasjonsfriheten vesentlig for et reelt demokrati.

Vi fungerer ikke som myndige mennesker som kan ta ansvarlige valg, hvis vi ikke har tilgang på kunnskapsbasert informasjon om hvordan vårt samfunn virker – eller ikke virker.

Mediene drar lasset i folkeopplysningen

Det er vårt eget ansvar å la oss informere. Vi har imidlertid kun reell anledning til dette hvis den offentlige samtalen fungerer sånn noenlunde.

Derav statens forpliktelse etter paragraf 100.

Én måte å oppfylle den på, er å sikre et visst mediemangfold. Mediene drar hoveddelen av folkeopplysningslasset.

Uten deres interesse for forskning, får forskere ikke formidlet, og folk får seg ikke forskningen forklart.

Det finnes heldigvis en rekke dyktige og interesserte redaksjoner. Men deres forskningsformidling avhenger av forskere som er villige til å bruke tid på å forklare.

Uten formidlingsvillige forskere blir det lite forskningsformidling.

Uten formidlingsvillige forskere blir det lite forskningsformidling. Mediene – og vi – trenger forskere som kan oversette fra fag til folk.

Bare de som bruker stemmeretten, har faktisk innflytelse. Slik det også bare er de som ønsker å holde seg informert om sine omgivelser, som faktisk blir informert.

Mens alle har mulighet til å stemme, har mange av oss få muligheter til å holde oss informert om forskningen.

Men mens alle har muligheten til å stemme, har mange av oss få muligheter til å holde oss informert om forskningen.

Det er i hvert fall tilfellet hvis forskerne lar seg styre av det incentivsystemet som er førende for hvordan forskning finansieres, nemlig den ensidige vekten som legges på å publisere fagartikler i tunge fagtidsskrifter. For slike er ikke lett tilgjengelige for menigmann.

Og jo mer spesialisert forskningen blir, jo flere av oss blir menigmenn.

Anne Sverdrup-Thygeson:

Les også

- Politikere, næringsliv og aktivister plukker forskning som fremmer deres sak

Man kan nå toppen uten å opplyse folket

Ved formidling i «forskningsfronten» er presisjon i form av faguttrykk viktig.

Og plassen tillater ikke forklaringer, slik at det utenforstående oppfatter som stammespråk, blir tilgjengelig også for dem.

Skal du være i akademia, må du debattere her. Publisér eller forsvinn.

Jo mer spesialisert forskningen blir, jo flere av oss blir menigmenn.

At publisering i forskningsfronten er akademisk karrièrefremmende, er ikke et problem.

Det som derimot er et problem, er at det nesten bare er slik virksomhet som teller.

Undervisning og formidling i bred forstand gir minimal prestisje, om noen i det hele tatt.

Prestisje er ikke noe selvstendig mål for forskere – det burde i alle fall ikke være det.

Men incentivene bidrar til en skjevhet som forplanter seg i hele akademia – og, altså, langt inn i statsbudsjettet.

Mens du «må» undervise, kan du fint nå toppen i akademia uten overhodet å drive folkeopplysning.

Mens undervisningen ivaretas fordi den måles og veies som en «plikt», er breddeformidling ikke engang dét.

Mens du «må» undervise, kan du fint nå toppen i akademia uten overhodet å drive folkeopplysning.

Les stort intervju i A-magasinet med Anine Kierulf:

Les også

- Jeg finner det utrolig anstrengt å la seg krenke av en pornosketsj

En demokratisk ærefull oppgave

I ulike sentra ved flere av våre universiteter finnes ledere og miljøer som skaper flotte forhold for forskningsformidling, også med en reell forståelse for at utadvendt åpenhet og transparens er et premiss for forskningens samfunnsoppdrag.

Men det finnes også nok av eksempler på det motsatte.

Breddeformidling burde være en selvsagt drivkraft for enhver akademisk leder, men er det ikke.

Det er åpenbart ikke tilstrekkelig at man er (grunn) lovforpliktet til å legge til rette for formidling.

Breddeformidling burde være en selvsagt drivkraft for enhver akademisk leder, men er det ikke.

Hva skal til? En kulturrevolusjon blir kanskje litt voldsomt, men det kreves i det minste en real kulturendring – vi må rett og slett ta grunnleggende demokratiske og vitenskapelige idealer på alvor.

Får vi til det, kan én form for tilrettelegging være noe så enkelt som at universitetsledelsen sentralt tydeliggjør ikke bare plikten til å formidle, men hvorfor samfunnsopplysning er ønskelig og nødvendig.

Derved kan akademikere oppdras til mindre ensidig karrièrebygging.

Det blir også vanskeligere for offentlighetsvegrende småkonger å forpurre allmenn fagdebatt: mange forskere formidler gjerne uten større incentiver enn fravær av misbilligelse.

Om Regjeringen ikke evner å følge opp Grunnlovens paragraf 100 ved konkret å legge til rette for breddeformidling, bør universitetene se det som en demokratisk ærefull oppgave å gjøre det på dens vegne. Nå.

Lese mer om forskning? Her er et utvalg av de siste meningsinnleggene:

Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud (16.10.15):

Les også

Demokratiforskere med skivebom

Amerikansk klimaforsker i brev til Erna Solberg (12.10.15):

Les også

«Hvis Norge ikke snur oljepolitikken, vil jeg bistå i et planlagt søksmål»

Professor Jørgen G. Bramness (12.10.15):

Les også

«Få ting er så lett å få på trykk som et provoserende sitat om cannabis. Men fører det til endringer?»

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kronikk: Upålitelige universitetsrangeringer

  2. Kronikk: Forskningsrådet ser seg blind på biologisk alder

  3. Årets nobelpris i medisin var en nobelpris for de fattige

Les mer om

  1. Grunnloven
  2. Forskning og vitenskap
  3. Universitet
  4. Skole og utdanning