Vallas makt - og avmakt

  • Stil>
  • > <
  • Forf><stil>politisk Redaktør <p
  • <forf>harald Stanghelle <

BITTERT OPPGJØR. I gårsdagens VG begikk Ingunn Yssen karakterdrap på Gerd-Liv Valla. Få timer senere slo Norges mektigste kvinne tilbake.

De to profilerte kvinnene må oppleve denne striden som noe av det verste som er skjedd dem: Ingunn Yssen fordi hun føler seg trakassert og mobbet fra en spennende, viktig og utfordrende jobb. Gerd-Liv Valla fordi hun anklages for å spille mobberens rolle i dette Folkets Hus-dramaet. En beskyldning som rammer en LO-leder hardere enn den ville gjort mot en hvilken som helst annen arbeidsleder.Det er umulig for en utenforstående å vite hvem som har rett. Dersom det da overhodet finnes en objektiv, kontrollerbar sannhet. Noe det sjelden gjør i saker som dette.Men noe vet også vi som ikke har vært til stede i de lukkede rom der oppgjøret mellom LO-lederen og hennes internasjonale sekretær har funnet sted. For eksempel vet vi at slik Yssen i sitt oppsigelsesbrev beskriver behandlingen Valla har utsatt henne for, kunne den gått rett inn i en lærebok i hersketeknikk. Vi får høre om grov utskjelling og subtil maktmisbruk, isolasjon fra fellesskapet og mange små stikk som sårer. Og den ellers så sterke Ingunn Yssen forteller hvordan hennes selvtillit sakte, men systematisk brytes ned av en sjef som vil ha henne bort fra jobben, men som ikke vil, tør eller kan ta et åpent og redelig oppgjør.Gerd-Liv Valla avviser alt dette. Hun finner det galt, urimelig og opprørende.

Mobbedefinisjon.

Men både LO-lederen og vi andre tvinges til å tenke gjennom hvem som har rett til å definere mobbing. Er det den som føler seg som offer? Eller er det snarere den som pekes ut som mobberen?All konvensjonell visdom som er tilført de — meget fornuftige - anti-mobbekampanjer som er gjennomført i norsk skole og arbeidsliv gir definisjonsmakten til den som føler seg trakassert. Ingen andre enn offeret kan definere hvordan situasjonen oppleves for ham eller henne. Det er det tvilsomme privilegium selv ikke en mektig LO-leder kan frata sin tidligere medarbeider.Striden mellom Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla er på mange måter en klassisk konflikt mellom en arbeidsgiver og en arbeidstager. Samtidig er den selvsagt så mye mer, fordi den foregår i selveste Folkets Hus.

Passiv holdning.

Nå vet alle som kjenner norsk arbeiderbevegelses indre historie at den er full av konflikter. Mange politiske, noen dypt personlige - og i flere av dem gjenkjennes begge disse to elementene. Likevel forventes det av en LO-leder at hun er bedre i stand til å løse en personalkonflikt i eget hus enn det en middels bedriftsleder er. For det er nettopp LO som arbeidsgiver Yssen-saken får frem i dagslyset. Og i en slik sammenheng er det oppsiktsvekkende at det blant de mange LO-ansatte ikke har vært gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse på 15 år ("tidlig på 90-tallet", ifølge Valla).I hvilken annen bedrift ville LOs leder akseptert en slik passiv lederholdning til det å kartlegge noe så sentralt som arbeidsmiljøet?

Vallas avmakt.

Gerd-Liv Valla vet at denne saken skader henne. Den vil riktignok ikke leve evig, og er for personlig til å ødelegge LOs autoritet. Men for Vallas mange motstandere bekrefter den et bilde av en LO-leder som er både maktglad, opptrer selvrettferdig og gjør livet surt for dem som er uenig med henne. Det har jo ikke manglet på karakteristikker av Norges mektigste kvinne. Men nettopp fordi Ingunn Yssen så klart identifiserer Gerd-Liv Vallas personlige egenskaper og lederstil som selve hovedproblemet, gjør hun det så vanskelig for LO-lederen å besvare anklagene. Valla kan jo ikke selv erklære seg som inkluderende, varm og åpen for kritikk. Det vil bare virke patetisk. Hennes nærmeste medarbeidere er dessuten av Yssen nærmest karakterisert som redde nikkere, og derfor har støtte fra dem begrenset verdi.Slik er denne saken også et helt lite lærestykke i hvordan avmakt kan ramme selv den mektigste. Og slik blir også Valla et av sakens ofre.

Feilfri.

"Ja", svarte Gerd-Liv Valla kontant på spørsmål om LOs håndtering av Yssen-saken var et eksempel til etterfølgelse for andre arbeidsgivere. Med andre ord har LO ikke begått en eneste feil.Er det virkelig så enkelt, ja, så er Yssen-saken et av de få kjente eksemplene på at det bare trengs én til å lage en bitter konflikt mellom to.