Det elleville nobelåret | Harald Stanghelle

Gratulasjon. Kommer Erna Solberg i år til å gjøre alvor av «trusselen» om ikke å gratulere nobelprisvinneren?

Det er bare et år siden Thorbjørn Jagland, med Geir Lundestad på slep, kom ut gjennom dobbeltdøren på Nobelinstituttet og bekjentgjorde at 2014-prisen var tildelt Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi.

Siden har det meste skjedd:

Intens debatt om hvem som bør bekle de prestisjetunge fredsvervene. Komitélederen ble kastet. Og «fredens sekretær» har skapt ufred gjennom fortellingen fra 25 års direktørinnsats.

I Nobel-historien finnes det ingen direkte parallell, for akkurat dette siste året har det indre livet bak de lukkede Nobel-dørene overskygget prisen som deles ut. Vi vet dessuten mye mer om livet i Henriks Ibsens gate 51.

Ny profil?

Fredag er det Kaci Kullmann Five og Olav Njølstad som viser seg frem for verden. Da ser vi også konturene av om årets personskifte betyr noe for nobelprisens profil.

Den nye lederen er svært godt kvalifisert for rollen. Hun kom inn i komiteen allerede i 2003 (vara fra 2000) og er sammen med Inger Marie Ytterhorn (medlem fra 2000) komiteens veteran. Men de to kvinnene fra norsk politikks høyreside har ikke hatt det store gjennomslaget innad i komiteen, skal vi tro den åpenhjertige insideren Geir Lundestad.

Da Al Gore og FNs klimapanel i 2007 fikk prisen, gikk det for Ytterhorns vedkommende så langt at hun «hadde valget mellom å være med på ferden eller gå ut av komiteen», forteller Lundestad. Da hadde Ytterhorn gjort sitt beste for å hindre denne «klimaprisen».

Det tapende laget

Overraskende nok har heller ikke Kaci Kullmann Five spilt en avgjørende rolle for prisens profil — stadig ifølge Lundestad.

I 2001 tapte hun kampen mot Ole D. Mjøs (KrF) om ledervervet. Han ble valgt med stemmene fra Aps Sissel Rønbeck og SVs Berge Furre. Med tanke på det årlige gjenvalget førte det til at Mjøs ble «ekstra lydhør for deres synspunkter». Disse tre ville avgjøre seg imellom hvem som skulle få prisen, og prisprofilen skulle speile venstresidens idealer.

«Dette var ikke noen lykkelig periode i komiteens historie», konstaterer Geir Lundestad.

Han beskriver Kaci Kullmann Five som det mest samvittigsfulle komitémedlemmet de siste 25 årene: Lett å samarbeide med, uten fiender i komiteen og med en enorm arbeidsinnsats.

Likevel «førte hun ikke an i prisarbeidet. Hennes favorittkandidater fikk sjelden Nobels fredspris», for igjen å bruke Geir Lundestad som sannhetsvitne. Han finner forklaringen i en mangel på vilje, ja, endog mangel på den hensynsløshet som kreves for å seire:

«Hun likte ikke strid, og det kunne utnyttes av dem som hadde et mer direkte gemytt enn henne», forteller den aktivt observerende sekretær.

Ny maktvilje

Men i år har Høyres to (Five og Henrik Syse) og Frps ene representant vist vilje til politisk makt ved å kaste Thorbjørn Jagland. Det har aldri skjedd tidligere at et nytt politisk flertall i komiteen har kastet en sittende leder. Det nærmeste kjente eksempel fra komiteens historie på noe som ligner, må man helt tilbake til 1949 for å finne: Da ble Høyres legendariske C.J. Hambro kastet som Nobelkomiteens nestleder av de nyvalgte medlemmene fra Ap og Venstre:

«En avstemning som styrtes av politikk», var Hambros reaksjon slik den beskrives i komitéleder Gunnar Jahns private dagboksnotater, først offentliggjort i Fredrik S. Heffermehls bok Nobels fredspris .

Thorbjørn Jagland kunne nok gjort Hambros ord til sine.

Tvetydig budskap

I Jaglands ledertid «irriterte (medlemmene) seg kraftig over alle skriveriene om «Jaglands komité» (Lundestad). De andre «lot seg selvfølgelig ikke diktere av Jagland». Han var «ingen dominerende leder». Andre snakket «betydelig mer», og «han kunne skifte mening underveis i prosessen».

Men høyprofilerte priser likte Jagland, og «de siste årene brakte en nerve inn i prisarbeidet som gjorde det interessant å fortsette», skriver Geir Lundestad.

Budskapet er dobbelt. På den ene siden skriver Geir Lundestad som om det ikke spiller noen stor rolle for prisen hvem som leder komiteen. Så undergraver han denne nedtoningen av lederrollen ved sine egne karakteristikker av årene under ledere som Francis Sejersted, Gunnar Berge, Ole D. Mjøs og altså Thorbjørn Jagland.

Her skapes et bilde av komitéledere som bevisst eller ubevisst former den rollen Nobelprisen har. En rolle som forandrer seg i takt med dem som forvalter den.

Det er i dette lyset det skal bli spennende å følge Kaci Kullmann Fives debut som leder, selv om det skal mer til enn en enkelt tildeling for å se om det skjer noe med sammenheng og retning.

Ernas tomme ord

Da Erna Solberg for to år siden kommenterte alt oppstyret rundt Dalai Lamas besøk, mer enn antydet hun at regjeringen burde gradere sine reaksjoner når årets fredspristildeling ble kjent. Det var ikke gitt at hun som stats- minister ville gratulere vinneren.

Det var nok tomme ord i en for Solberg-regjeringen vanskelig sak. Fredag får Erna Solberg vite prisvinnerens navn to timer før det offisielt kunngjøres. Den tiden bruker hun helt sikkert til å forme en gratulasjon. Noe annet vil være utenkelig, selv om graden av entusiasme nok kan justeres.

Skjebnefellesskapet mellom Nobelkomiteen og Regjeringen er jo ikke akkurat blitt mindre etter at man nå skifter leder i takt med hvem som sitter med regjeringsmakt.

harald.stanghelle@aftenposten.no