Meninger

Fire krevende år

  • Håvard Narum

Valgvinner Jens Stoltenberg må unngå at de små koalisjonssøstrene blir overkjørt. Opposisjonen må finne ut om de har noe annet felles enn å kaste de rødgrønne om fire år.

STATSMINISTER Jens Stoltenberg har god grunn til å juble. Å lede en skjør koalisjon til valgseier i et land der velgerne ved de to siste valgene har hatt for vane å påføre de sittende regjeringer ydmykende braknederlag, bidrar til å plassere Stoltenberg naturlig inn i rekken av Arbeiderpartiets fremste lederskikkelser.

Også Liv Signe Navarsete i Senterpartiet kan puste lettet ut. Å beholde velgeroppslutningen etter fire år som juniorpartner i et regjeringssamarbeid Sp aldri hadde forsøkt før, viser at partiet er ideologisk tilpasningsdyktig. Men fremfor alt viser det at Sp lever opp til sitt gamle rykte om å hestehandle seg til gode praktiske resultater i den situasjonen partiet til enhver tid befinner seg.

SV overlevde med et nødskrik møtet med velgerne etter fire år som regjeringsparti. Resultatet ble ikke så dårlig at det er aktuelt for SV å forlate Regjeringen, men faregrensen er nær for Kristin Halvorsens regjeringsprosjekt. SVs oppslutning på meningsmålingene i månedene og årene fremover kan bli den største trusselen mot de rødgrønnes evne til å styre landet i alle de fire nye årene de har fått velgernes fullmakt til å gjøre det.

Ommøblering.

Både Stoltenberg og Navarsete har antydet i temmelig klare ordelag at endringene i styrkeforholdet regjeringspartiene imellom må avspeiles i Regjeringens fremtidige sammensetning. Sp finner seg ikke i at SV har fem statsråder, mens de selv har fire. Ap må styrke seg, enten med én statsråd til eller gjennom å overta en eller flere tyngre statsrådsposter på de andre partienes bekostning. I og med at de rødgrønnes mulighet til å beholde styrken i den vanskelige annenrunden avhenger av at alle partiene får gode muligheter til å markere seg, er det nok lettest å bli enige om at Ap overtar et av de departementer som i dag styres av SV.

Men det kan også bli aktuelt med mer omfattende ommøbleringer. SVs tilbakegang tvinger både Stoltenberg og Halvorsen til å vurdere om SV tåler fire nye år med partilederen i finansministerstolen. Halvorsen har mestret dobbeltrollen godt i det daglige, men en minister som har som jobb å si nei til mange gode forslag, har problemer med rollen som fremste velgermagnet for koalisjonens mest utålmodige parti. Velger Halvorsen å skifte departement, for eksempel bli kunnskapsminister, må Sp overta Finansdepartementet. I så fall kan det ligge an til politisk comeback for tidligere olje— og energiminister Marit Arnstad.

Politikk.

Men viktigere enn forandringer i regjeringskabalen blir det politiske grunnlaget de rødgrønne skal regjere videre på. Fra første stund må de innstille seg på at de om fire år ikke bare blir målt på evne til å holde sammen, men fremfor alt på at valgløftene blir innfridd.

Stoltenberg må finne en avveining mellom å la eget parti få betalt for fremgangen og se til at belastningen for fortsatt regjeringssamarbeid blir til å leve med for SV. SV har selv innsett at partiet nå må konsentrere seg om få, men synlige saker. Klima og miljø er fremhevet som det aller viktigste. Da ligger det i kortene at det ikke åpnes for petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen i neste stortingsperiode. Samtidig må SV tåle at partiets innflytelse på utenrikspolitikken og andre viktige saksfelt blir mer begrenset.

Helsereform og eldreomsorg fremstår som avgjørende saker der de rødgrønne må levere bedre de neste fire årene enn de første. De tåler neppe nok et møte med velgerne der alle kan se at det slett ikke skinner av eldreomsorgen, og der helsekøene ikke er redusert. Når de for annen gang har vunnet et valg under slagordet velferd fremfor skattelettelser, må de også godtgjøre at velferden blir bedre og bedre år for år.

Kaos.

For de rødgrønne kan ikke nok en gang satse på at opposisjonens kaos blir deres viktigste hjelpemiddel til fornyet makt. Hovedansvaret for å rydde opp i kaoset ligger på Fremskrittspartiet, som igjen ble klart største opposisjonsparti. Siv Jensen sier hun har blikket festet på 2013. Det skulle bare mangle. Hennes jobb er å skaffe sine velgere innflytelse i samsvar med partiets størrelse.

Første betingelse for et regjeringsskifte om fire år er at det bygges gjensidig tillit mellom de partiene som skal samarbeide. Der har ikke Frp én dag å miste. For det er dette partiet som må gå gjennom det største hamskiftet hvis tillitsbyggingen skal lykkes. Det handler ikke mest om å kaste vrak på egen politikk, men å finne en annen tone. Jensen må legge vekk den gneldrende valgkampretorikken som potensielle samarbeidspartnere oppfattet som ovenfra og ned.

Tillitsbygging.

Det var en god begynnelse at hun ikke fulgte opp Carl I. Hagens smakløse hovering over Venstres elendige valgresultat og Lars Sponheims brutale endelikt i norsk politikk. Men tillitsbygging handler om noe langt mer. Skal Frp, Høyre og eventuelle flere partier som er nødvendig for å sikre et flertall bygge en bærekraftig plattform, må de lære av de rødgrønne. Først utviklet Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga en personkjemi som gjorde at alle følte seg trygge på at ingen falt noen i ryggen. Deretter gjorde de rede for hvordan de tre partiene kunne leve med tilsynelatende uforenlige standpunkter i utenrikspolitikken.

Siv Jensen og Erna Solberg kan ikke lykkes med noe lignende uten at de erkjenner hvilken dyp mistillitskløft og hvilke politiske kulturforskjeller som har eksistert mellom deres to partier i flere tiår. Og de må disiplinere sine egne til å følge opp brobyggingsprosessen. Man skal ikke ha fulgt mye med i norsk politikk de siste årene for å slå fast at den jobben blir vanskeligere for Frp enn for Høyre.

Dagens opposisjon kommer neppe i posisjon om fire år uten at de på troverdig vis samler seg om noe mer enn å ta makten fra politiske konkurrenter.