Meninger

Den som venter på noe godt

  • Karine Nyborg
    Karine Nyborg
    professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Da folk fylte gatene etter 22. juli, var det et kraftfullt signal til oss selv og hverandre om at vi til tross for terroren holdt fast ved de gode forventningene: Vi er her. Vi stoler på hverandre, skriver Karine Nyborg. Foto: Aas, Erlend

Folk i Norge stoler på hverandre. Verdien av det kan knapt overvurderes.

Norge er et av de landene i verden der folk oppgir å ha aller størst tillit til andre. Få uker etter 22. juli fant forskere til og med at folk rapporterte om økt tillit: Når intervjuobjekter ble bedt om å plassere seg selv på en skala fra 1 til 10, der 1 tilsvarte «man kan ikke være forsiktig nok» og 10 «de fleste mennesker er til å stole på», svarte folk i snitt 6,0 i mars/april, og 6,9 i august 2011 (Wollebæk m.fl., ISF/Rokkansenteret). Økningen gjaldt ikke tillit til nære relasjoner, men til grupper av mennesker man typisk ikke kjenner personlig – for eksempel «mennesker av en annen religion» og «de som bor i Norge».

Karine Nyborg, professor i økonomi, Universitetet i Oslo Foto: Signe Dons

Grenseløst naive?Hvorfor er vi så tillitsfulle? Er vi grenseløst naive? Eller avspeiler det rett og slett en rimelig forventning, basert på erfaring: at de fleste stort sett er til å stole på?

I så fall kan dette være en viktig grunn til at norsk økonomi fungerer så bra som den gjør. Et samfunn av pålitelige er ikke bare tryggere og vennligere, det er også adskillig mer effektivt. Kjøpere og selgere kan ta sjansen på gjensidig gunstige transaksjoner, selv når de vet det er mulig å bli lurt; på arbeidsplassene jobber folk selv når ingen kontrollerer dem; og vi kan diskutere om statens oljeinntekter bør investeres i veier eller i utenlandske aksjer, i stedet for å bekymre oss for hvordan vi skal få brukt opp pengene før forvalterne har rappet det meste.

Selvoppfyllende

Det er ingen selvfølge at man stort sett kan stole på fremmede – og det gjør jo folk heller ikke overalt. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan de gjensidig gode forventningene folk har til hverandre i dette landet oppsto. Men når de nå først er der, utgjør de en skatt som knapt kan overvurderes – blant annet fordi de antagelig i stor grad er selvoppfyllende.

Der folk stort sett er til å stole på, vil tillit gjerne lønne seg – selv om du av og til skulle bli lurt. Du eier en bedrift og ansetter en kontrollør for å overvåke medarbeiderne; skuffet og sinte over mistilliten begynner de nå å sluntre unna så snart kontrolløren snur ryggen til. Du skaffer en overkontrollør så kontrolløren ikke skal snu ryggen til – og bedriften går konkurs, fordi konkurrentene har lavere kontrollkostnader og mer motiverte ansatte.

Større evne til å sanksjonere

Men gjør ikke tillit upålitelighet veldig lønnsomt? Kanskje, men et tillitsfullt samfunn kan også ha større evne til å sanksjonere normbrudd når de faktisk oppstår. Den som bryter de gode forventningene kan skille seg ut, få dårlig rykte og dermed svekkede karrièremuligheter, han eller hun kan lettere bli tatt fordi det er få andre å jakte på, og kan lettere bli domfelt fordi aktor har få andre lovbrudd som må bevises.

Et samfunn gjennomsyret av mistillit

I et samfunn preget av mistro kan det være vanskelig å få straffet regelbrudd, og til og med vanskelig å følge reglene. Forestill deg et Norge gjennomsyret av mistillit. I dette landet har du en viktig stilling i Statens pensjonsfond. Sjefen din ringer og ber deg sette inn hundre millioner kroner på hans personlige, hemmelige konto i utlandet, og femti millioner på din egen – og det straks, fordi sjefen frykter at pengene alt er på full fart mot finansministerens private konto. Du finner forslaget forkastelig, og fremfor å følge ordren, rapporterer du videre til sjefens sjef. Kort etter får du en ny telefon, denne gang fra sjefens sjef, med ordre om å sette inn hundre og tredve millioner kroner på hans private konto, femten millioner på sjefens, og fem på din egen. Rystet går du til politihuset for å anmelde begge sjefene. Politimannen i luken ser imidlertid bare oppgitt på deg. Gå hjem, sier han, med mindre du har en godtgjørelse å tilby, dette gidder jeg ikke engang å rapportere, det blir aldri noen rettssak uansett.

Et samfunn av pålitelige er ikke bare tryggere og vennligere, men adskillig mer effektivt

Bekrefter seg selv

Historien kan virke absurd, men ville neppe vært det overalt. Er forventningene til andre – og dermed til rettsvesen og andre samfunnssystemer – først blitt lave nok, kan de dårlige forventningene bekrefte seg selv, fordi det er tøft å være pålitelig hvis andre ikke er det. Hvis andre derimot forventes å følge regler og normer, er det en smal sak å være pålitelig selv – og slik kan også tillit bli selvoppfyllende.

Trøsterikt

Forventninger som er selvoppfyllende vil også være ganske stabile. Så lenge alt er ved det normale, er det derfor liten grunn til at en generelt høy tillit brått skulle svikte. Men av og til skjer ting som overhodet ikke er normalt, og som potensielt kunne kaste om på hva vi venter av verden. Sett i lys av dette er de sterke tallene for tillit i perioden etter 22. juli trøsterik lesning.

Sårbart og sterkt

Da rosetogene ble annonsert, visste ingen sikkert om det fantes flere terrorister, eller om andre hadde latt seg inspirere. På det tidspunktet ville det ikke vært helt urimelig å betrakte store folkeansamlinger som uakseptabelt farlig. Da folk likevel fylte gatene, var det et kraftfullt signal til oss selv og hverandre om at vi til tross for terroren holdt fast ved de gode forventningene: Vi er her. Vi stoler på hverandre.

Et så tillitsfullt samfunn må være veldig sårbart — og veldig sterkt.