Motstanden mot pepper og laurbærblad

I FRILUFT. Om sommeren er det mange som klager på utviklingen i norsk friluftsliv. Det er for mange hytter på fjellet, klærne for fjonge og turene så behagelige at de grenser til det umoralske.

DELER AV denne diskusjonen er selvfølgelig viktige. Det kan være grunn til å stille seg skeptisk til tempoet i hytteutbyggingen på fjellet og effekten den får på reinstammene og vassdragene. Men debatten om norske ferievaner er ikke alltid styrt av fornuft. Friluftslivet er en sentral del av norsk identitet; derfor kan det være vanskelig å skille mellom klinten og hveten. Ens egne forestillinger om naturen kan lett fremstå som de eneste gyldige, og sette et subjektivt preg på ellers viktige diskusjoner.

Relativt gammeldagse.

I skrivende stund befinner jeg meg i Espedalen i Sør-Fron, og familien lever et relativt vanlig norsk ferieliv. Vi går i fjellet, lager mat ute, bader og fisker. For mange vil våre ferievaner fremstå som relativt gammeldagse. De sier også en hel del om mine egne holdninger, min egen moral.

Det opprinnelige.

I en moderne sammenheng grenser min feriemoral til askese. Og det hender at jeg beklager meg over luksustendensene på fjellet. Jeg liker å tro at jeg står nærmere det opprinnelige friluftslivet enn mange andre. Og lever deretter, med selvsikkerheten og trassigheten til en gjennomsnitts svovelpredikant.Samtidig har jeg vanskelig for å nekte for at mine holdninger er kulturelt betinget, preget like mye av moderne ideer om naturen som gamle tradisjoner.

Rørende og komisk.

Nylig fikk jeg en påminnelse om hvor subjektive mine egne forestillinger om friluftslivet er. I boken "Skåbu: Ei fjellbygd i Jotunheimens forgård" finnes det et lengre kapittel om Timann Heide, en lokal helt som drev med rakefiskproduksjon i Oppland i forrige århundre. Det Heide forteller er vekselvis rørende og komisk, en merkverdig blanding av sunne holdninger og sære fordommer.Heides betraktninger om endringer i rakefiskproduksjonen fremstår som spesielt pussige. I sterke ordelag beklager han seg over at moderne mennesker fjerner blodranden i ørreten. Han fnyser også av nymotens tilsetningsstoffer som pepper og laurbærblad. For Heide bunner rakefiskproduksjonen i moralske valg. Rakefisk skal være et rent, norsk fjellprodukt, ubesudlet av fremmedelementer.

Feriested og levebrød.

I det store og hele har jeg lite felles med Heide. Vi tilhører to forskjellige epoker. For meg er fjellet et feriested; for ham var det et levebrød. Jeg kjenner meg likevel igjen i holdningen hans, hans innbitte motstand mot utvikling og endringer. I likhet med mange som er glad i frilufts- livet, tenker jeg at det er noe varig og naturlig ved det jeg driver med. Men det norske friluftslivet er ikke noe mer naturlig — eller norsk - enn en goretexjakke fra Kina eller kokekaffe brygget på søramerikanske kaffebønner. Det er i stadig endring. Dagens miljødebatt setter mer konservative ferievaner i et godt lys. Men motstanden mot strøm på hytta og brøytet vintervei kan også minne om Timann Heides motstand mot pepper og laurbærblad.

For alle.

Det er fullt mulig at fremtidens friluftsmennesker vil le av min puristiske fjellferie, det at jeg tømte doen selv og hentet vann i dunker. I mellomtiden prøver jeg å leve etter en kjent norsk læresetning: Naturen er for alle.