Meninger

Derfor er jeg kristen

  • Petter Amundsen

LYSETS RELIGION. Det som gir meg fullkommen mening er en mytologisk tro, skriver organist Petter Amundsen.

Fordi jeg ble døpt. «Er du kristen?»

Ja. Jeg er kristen, fordi jeg ble døpt som liten.

«Det må da være visse ting man faktisk skal tro på? Barnedåp betyr vel ingenting?»

Min påstand er at jo, barnedåpen er nok. Bibelen hevder at man må bli som et barn for å komme inn i Guds rike. Og troen er inngangsbilletten, og den får man i dåpen.

Hvordan kan dette henge sammen når spedbarn mangler både fornuft, livserfaring og kunnskap, og derfor neppe kan formulere tro på noe som helst?

Substantivet tro.

Svaret er litt snedig. Søndag etter søndag bæres barn til den kristne tro av sine faddere. Det er altså snakk om substantivet tro, ikke verbet å tro. Jeg skiller mellom å være et Guds barn og det å være kristen, og har liten sans for ideen om at udøpte skulle lide en ugunstig skjebne etter døden. Dåpen gir bestyrkning i livet ved å gi adgang til nattverden. Så får døden by hva den måtte by.

Tar man barnedåpen på alvor kan denne trosbæringen umulig være til en erfaringsbasert tro av typen: «Jeg tror at også bilføreren på andre side av den gule streken vil leve.» Mangel på en slik tro vil virke innskrenkende på aksjonsradien. Det er likeledes en fordel om man har tro på at maten ikke inneholder gift.

Men også for voksne blir gudstroen vanskelig som erfaringsbasert tro, da fint lite i verden tyder på at det finnes en Gud som er allmektig og kjærlig. Enten er Han kjærlig og maktesløs, eller en allmektig slemming.

Skaperverket.

At skaperverket er fantastisk, og langt overgår hva normal fantasiutrustning kan akseptere skulle ha skapt seg selv, betyr ikke dermed at kirkens lære har gyldighet. Fornemmelse av at det er mer mellom himmel og jord etc., gjør ingen til kristen, men kan anspore til videre søken. Jeg hørte en venn bekjenne at da han så sitt første barn bli født, da ble han kristen. Dette er like meningsløst som det er forståelig. Etiketten kristen får man kun i dåpen.

For hva skulle vel alternativet ha vært? En gråsoneskala av troskriterier med vekttall og terskelverdier for oppnådd salighet? Jeg ser for meg en inkvisitorisk St. Peter i porten med oppdatert scoreskjema.

Jeg antar at de færreste blant kirkegjengere anser alt som står i Bibelen som fakta. Det velges gjerne ut litt her, litt der og tilpasses egne preferanser. Er man ihuga avholdsmann, blir vinen Jesus laget i Kanaan alkoholfri.

Umulige troskrav.

Min bekymring er at umulige troskrav er en av årsakene til at det er vanskelig for mange døpte å anse seg som kristne. Slik var det i hvert fall for meg. Men det var inntil jeg oppdaget hvor enkelt det kan være. Som døpt kan man være kristen og samtidig skeptisk til Bibelen som faktabok.

Av yrke er jeg organist, og har nok lyttet til noen tusen prekener i mitt liv. Selv etter all denne preging tror jeg ikke «den historiske Jesus» har eksistert. For meg er ideen om Jesus poenget, og de flotte historiene. Ser vi et maleri av Jesus, ser vi straks at det er Ham. Likevel, ingen maler har noen gang sett Jesus. Ikonografien er et eksempel på at ideen lever.

Vi har fire offisielle evangelier. Disse forteller mer eller mindre den samme historien. At evangeliene spriker, gjør søken etter «den historiske Jesus» umulig, da vi ikke vet hvilken av de fire Jesusene vi søker. Troen blir skjør hvis den krever fakta. De som lente sin tro på likkledet i Torino fikk seg en nesestyver da C14-dateringen kom.

Det som derimot er sikkert er vi har Bibelen, og at det på denne er grunnlagt en kirke som nordmenn flest er medlemmer av.

Men hvis jeg ikke tror på den oppstandne Jesus som historisk person, hva blir det da igjen å tro på? For det er en fordel også å kunne bruke verbet å tro i møte med kirkens lære.

Fullkommen mening.

Det som gir meg fullkommen mening er en mytologisk tro. Mytologisk tolket gis kristendommen uangripelig styrke. Fra et mytologisk perspektiv kan man humre over avisartikler som gjerne dukker opp rundt juletid, som dreier seg om år null og planetstillinger og Herodes død. Det blir ren spekulasjon når man påstår at planetene x og y sin posisjon «var det som ledet De vise menn».

Hva om De vise menn faktisk befinner seg på stjernehimmelen? For det er i astronomien vi finner nøkkelen til en fornuftsvennlig kristentro. Jesusfortellingenes grunnriss er fortalt i mange varianter, lenge før år null, og i forskjellige kulturer. Med frelsende korsfestelse og oppstandelse. Med nattverd og jomfrufødsel. Dette dreier seg om astronomi og åndelighet i skjønn forening. Mennesker har dyrket stjernehimmel, måne og sol gjennom tusener av år. Kristendommen bærer elementer av denne tradisjonen videre.

Personifisering av solen.

Jeg ser Jesus som en personifisering av solen. Solen fødes ved juletider, etter å ha «ligget i graven» i tre dager og netter ved vintersolverv. Jesus henger på korset ved påsketider idet solen krysser den himmelske ekvator, og stiger til himmels etter oppstandelsen. Når solen står på sitt høyeste er det døperen Johannes dag (24. juni), og vi leser i skriften at han skal avta, akkurat slik solen gjør utover høsten. Kentauren er både hest og mann, og hva passer vel bedre for en slik enn å bli født i en stall? Dyrekretstegnet Skytten (en kentaur) varer til vintersolverv, der Jesus fødes på ny.

Og Jesus kommer igjen og igjen, og gjør verden ny, og dømmer trollene ved å skinne på dem. År etter år med frelsende syklus. For sollyset er vår udiskutable frelser. Uten dette – intet liv. Når vi drikker vin og spiser brød i nattverden, inntar vi sollyset og gjør det til en del av vår egen kropp. Romernes forening av Sol Invictus-kulten med Kristuskulten var en genistrek. Johannesevangeliet innledes med beretningen om det evige, opprinnelige lys som ble menneske.

Det åndelige lyset.

Det som skiller nattverdens vin og brød fra annen sollysfrembrakt mat vi måtte spise og drikke er at dette måltidet samtidig representerer, gjennom sitt gamle og velbrukte ritual, det åndelige lyset, også kalt kjærligheten, som blir en uttalt egenskap i disse elementene. Guds eventuelle allmakt må derfor bli en makt til å inspirere mennesker til nestekjærlig handling.

Kristendommen blir slik sett ikke mørk og livsfjern, men en lysets religion. Jeg vil anta at majoriteten av døpte vil synes dette er et greit prinsipp å ta del i.

Å følge Jesus i en mytologisk forstått kristendom er å søke opplysning på alle tenkelige måter: Søk kunnskap! Dyrk nestekjærlighet! Se medmennesker i forståelsens lys, noe som igjen kan hindre hat. Nyt så gleden over å kunne vandre rakrygget og skeptisk inn i enhver kirke, vel vitende om at du har din kristne bruksrett. Den fikk du i dåpen.