Meninger

Kampen om kulturen

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Anniken Huitfeldt: Etterfølgeren som foreløpig sliter litt. Foto: BØRRE HAUGSTAD

Etter fire år i ukritisk Giske-rus kjeder Anniken Huitfeldt (Ap) store deler av kulturlivet. Men hun repolitiserer nå kulturen på måter som kan gi dem større utfordringer enn de tror.

DET ER IKKE lett å være Trond Giskes etterfølger. Selv vi som fulgte ham kritisk i fire fulle år, har for lengst både skrevet og sagt at han er den sterkeste kulturminister landet har hatt. Riktignok hjulpet av en usedvanlig kraftig, generell bevilgningsvekst og 2,8 milliarder mer pr. år til kulturfeltet. Alt satt i system gjennom det rødgrønne «Kulturløftet», nå «Kulturløftet II».

Utydelig og vag?

Huitfeldt kan etter et halvt år i statsrådsstolen fremstå som både utydelig, vag, kunnskapsløs og ambisjonsløs i sammenligning – ennå ingen aktiv igangsetter eller offensiv premissleverandør.

Men stopp litt nå. Dette stemmer bare delvis. Ulikhetene har en del med personlig og politisk stil å gjøre. Mens den utmerkede taleren Giske tømte all sin energi kontinuerlig utover feltet, kompenserer den tørre og knirkete Huitfeldt for sin manglende fagkunnskap med å lytte, samle kunnskap og bruke tid. Viktigere enn stil er substans, og ekstra viktig når budsjettøkningene nå reduseres og det ikke lenger er mulig å bevilge mer til alt og alle. Dette krever tydeligere linjer og større konsentrasjon av kulturministeren.

Følge opp og iverksette.

Huitfeldt er mindre ute i Kultur-Norge enn Giske. Opposisjonen kan iallfall ikke klage på at hun er noen PR-kåt partyminister, slik det het om Giske i starten av forrige periode. Huitfeldt prioriterer rett og slett ikke premièrenes røde løpere. Klagene om at hun ikke leverer noe nytt til Stortinget kommer likevel, som i forgjengerens første år. Men Giske ble ferdig med nesten alt av stortingsmeldinger, visstnok 18 i tallet. Nå er det avgjørende å følge opp, «ta ned» og konkretisere alt Giske kastet opp i luften.

Det blir klart kjedeligere politikk av å administrere noe så strengt fastlagt og detaljert som «Kulturløftet II». Desto viktigere for norsk kulturlivs grunnplan. Uansett er det bare aktørene selv, ikke statsråden, som kan følge opp og sikre eksempelvis høyere kvalitet, større etnisk mangfold, substansiell nyskapning i uttrykkene og å nå ut til helt nye målgrupper.

Like viktig for Huitfeldt blir en annen form for indirekte politisk styring, nemlig å påvirke kommunene til å satse på folkebibliotekene og kulturskolene. Begge er kommunale budsjettoppgaver, selv en sterk statsråd kan bare tilby stimuleringsmidler. Slaget står lokalt.

Begrunnelser og forankring.

I bibliotekfeltet har Huitfeldt alt rukket å skape adskillig uro ved å overføre bibliotekoppgavene fra direktoratet ABM-utvikling til Nasjonalbiblioteket som den fremste operative institusjon på området. Det trenger overhodet ikke være en dårlig beslutning, men det er avgjørende å få frem begrunnelsene og gjennomføre betryggende prosesser. Det har Huitfeldt slurvet med.

Det samme gjorde hun da hun blankt avslo stor statlig støtte til å videreføre storforlagene Aschehougs og Gyldendals totalt mislykkede Store Norske Leksikon på nett – slurvet med begrunnelsen og ordvalgene. Mange er likevel sympatiske til konklusjonen og forsøket på å få private parter, fond og stiftelser til å ta ansvar, eventuelt sammen med forlag og universiteter.

Sosiale forskjeller.

Én ting er Huitfeldt god på, én profil avtegner seg alt nå, nemlig å sette lys på klasseforskjeller, skjev sosial profil og geografiske fordelingsproblemer som lenge har eksistert i norsk kulturliv, men som den store veksten har forstørret og synliggjort. Rekrutteringen til kulturskolene er for eksempel systematisk sosialt skjev, det samme er bruken av rekke offentlige kulturtilbud. Huitfeldt fortjener ros for å ha ambisjoner om at den offentlige kulturen skal og må nå flere, særlig helt nye grupper.

For hun har rett i det poeng hun fremhevet på et seminar om «kultur og velferd» på torsdag: Når kultur betyr stadig mer i et samfunn, fører manglende sosiale ressurser bare til mer utestengelse enn før.

Huitfeldt provoserer imidlertid kulturlivets selvforståelse og ønske om å styre seg selv når hun sier sånt som at «kulturlivet kan løse velferdsstatens problemer» og at «kultur, idrett og frivillighet kan skaffe mennesker venner, nettverk og sosial omgang». Derfor møter hun kritikk av «en grovt banal, materialistisk instrumentalitet», som Oslo-professoren Kjell Lars Berge har sagt det. Kritikken er dels forfeilet. For vel er kunsten mer eller mindre fri, men kulturen er et offentlig område og kulturpolitikken unektelig et instrument.

Men igjen er det et problem at Anniken Huitfeldt er uheldig med formuleringene og legger for liten vekt på begrunnelser og forankring. Hun må spørre: Nøyaktig hvilke mål skal nås hvordan? Er det noen fare for at kunsten og kulturen nivelleres? Men hennes sosiale perspektiver på kulturens tilgjengelighet kan bli meget viktige i norsk kulturliv hvis de blir satt ut i livet.

100 år siden Bjørnsons død.

I dag, 26. april, er det nøyaktig 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris. Han gir materiale å tenke på når det gjelder kunstens og kulturens relevans og plass i et samfunn. Bare deler av hans enorme verk er umiddelbart relevant i dag. Som dramatiker er han så godt som borte. Den siste store oppsetning av ham som jeg husker, var Paul Lange og Tora Parsberg på Nationaltheatret i år 2000. Det var steindødt teater med en ualminnelig konsekvent mangel på aktualitet og evne til å engasjere.

Hva så? Samfunnsdebattanten, kvinnesaksforkjemperen, språkreformatoren, sakprosaforfatteren og mannen som skrev titusener av artikler, taler og brev er minst like viktig å markere som dramatikeren, fiksjonsprosaisten og lyrikeren. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at man eventuelt ikke – i løpet av jubileumsåret som først nå starter for fullt – greier å revitalisere andre deler av forfatterskapet. Selv om Bjørnstjerne Bjørnson fikk den Nobelprisen i litteratur Henrik Ibsen aldri ble tildelt, men selvsagt skulle hatt i stedet.

Repolitisere kulturen.

Bjørnson gir oss instruktive eksempler både på kunst og kultur brukt instrumentelt og på kunstneren som politiker. Norsk kulturpolitikk er klart avpolitisert i dag. Hvis Huitfeldt gjennom sin insistering på kulturens sosiale skillelinjer og fordelingsproblemer greier å repolitisere norsk kulturliv hundre år etter Bjørnstjerne Bjørnsons død, kan det lett bli noe av det viktigste hun gjør.

twitter.com/KnutOlavAmas

Trond Giske: Politikeren som hevet kulturfeltet opp. Foto: JON HAUGE

Bjørnstjerne Bjørnson – død for 100 år siden i dag: Kunstneren som var politiker.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    En kulturnasjon i kraftig vekst

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Politikken, kulturen og friheten

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Tid for en mer spisset kulturpolitikk

  4. MENINGER
    Publisert:

    Å skaffe nytt publikum

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Hvordan nå flere med bedre kultur?

  6. KULTUR
    Publisert:

    Et annet syn på kulturen