Meninger

Hva med de voksne?

  • Demian Vitanza
    Forfatter og samfunnsviter

Asylbarna. Barn bedårer. De voksnes historier krever en innsikt som ikke lar seg komprimere til mediebildenes format.

Hvilken rett har vi til å ekskludere mennesker fra landet vårt? Ut fra hvilke kriterier kan vi ekskludere? Debatten om asylpolitikk må tilbake til dette grunnleggende spørsmålet. Hvilken rett hadde vi til å ekskludere jøder fra riket frem til 1851? Hvilken rett hadde vi til å ekskludere «tatere» og jesuitter frem til 1956? Hvilken rett har vi til å ekskludere etiopiere, iranere, palestinere i dag, mennesker på flukt?

Den pågående asyldebatten preges mer av hvem vi vil ha i Norge, enn hvem som trenger beskyttelse. Derfor appellerer de som kan til norske velgeres følelser: Mediene florerer av papirløse barn på ski eller som snakker kav bergensk. Politikere som Heikki Holmås (SV) og Trine Skei Grande (V) støtter bevegelsen, og argumenterer med at barn ikke skal lide av foreldrenes «feil». Men tar de ikke da for gitt at foreldrene faktisk har begått feil?

Jeg syntes det var verdt å undersøke dette litt nærmere og begynte å samtale med asylsøkere som har fått avslag på beskyttelse. Jeg ble overrasket over hvor brutalt strenge vi faktisk er i Norge, og tok initiativ til arrangementet «Papirløse fortellinger» på Nationaltheatret, for å få disse fortellingene frem. Norge trosser for eksempel FNs anbefalinger og gir avslag til 76 prosent av palestinske asylsøkere. Etiopiske kvinner som har sett sine ektemenn blitt torturert til døde, og er blitt systematisk voldtatt av folk fra regimet, får heller ikke beskyttelse. Historiene er mange, men de krever både tid og politisk forståelse om landene folk flykter fra. Og tid er det knapphet på i dagens mediebilde. Forståelsen også.

Kravet om en mildere linje overfor asylbarna er nødvendig. Det er imidlertid ikke det eneste brutale i Norges asylpolitikk. Men det er det enkleste å fortelle. Barn bedårer. De voksnes historier derimot, krever en innsikt som ikke lar seg komprimere til mediebildenes format. Men voksne er da også mennesker? Norge har allerede sendt mennesker til tortur og fengsel, i land de fleste av oss ikke vet noe om. Hvilken rett har vi til det?

Det er UDI og Utlendingsnemda som i praksis avgjør hvem som skal få beskyttelse i Norge. De sitter med relativt god (om enn ikke tilstrekkelig) kunnskap om landene folk flykter fra og om enkeltskjebnene. Men de styres av innvandringspolitiske retningslinjer, som igjen styres av oss, velgerne. Da er spørsmålet hvilke kunnskaper velgerne har.

Hvor stor kontaktflate har nordmenn flest med asylsøkere? Hvor mange kjenner historiene de bærer på? Hvor mange nordmenn har inngående kunnskap om torturmetoder i Etiopia? Om politisk forfølgelse i Iran? Om livet på Vestbredden? Jeg tror nordmenn flest vet svært lite om dette. Det hindrer imidlertid ikke folk i å mene noe om asylpolitikken. I praksis ekskluderer vi dermed folk ut fra om vi ønsker å ha dem i landet eller ikke. Altså ut fra hvor gode de er til å stå på ski eller sjarmere oss med lokale dialekter. Men tro meg: De fleste flykter ikke til Norge for at barna deres skal lære å stå på ski.