Selvopptatt av Frp

  • Aftenposten Redaksjon
OPT__27R2138_doc6pf1nlom27doov2ld0dcopy_doc6pfmeiy1avn4f92kzy-CJRkf3xLmg.jpg

Fremskrittspartiet er et regjeringsparti. Det forplikter, også når det gjør politisk vondt. Denne uken har gitt oss to eksempler på at Frp ennå ikke har skjønt det poenget.

Innvandringspolitikk er viktig for Frp, det trenger ingen å tvile på. Slik situasjonen er nå, er det viktig for alle partier, og mye politikk endres på kort tid. Ikke fordi, som Frp liker å fremstille det, at de andre omsider har skjønt det Frp har skjønt i årevis. Men fordi verden har forandret seg, utfordringen har vokst, og ethvert ansvarlig parti tilpasser politikken til en ny virkelighet.

Den største forandringen i Frps virkelighet, er nettopp at partiet er blitt et regjeringsparti, med statsråder som prøver å få sine forslag gjennom i Stortinget. En regjering i mindretall må søke flertall fra sak til sak, men noen saker er av en karakter som gjør at bredere forlik enn rent flertall er å foretrekke. Asyl— og innvandringspolitikken er en slik sak.

Situasjonen politikken skal svare på er akutt. For hver uke som brukes på diskusjon om hva som bør gjøres, forskyves neste steg. Jo flere tiltak som henger på spinkle flertall, desto lenger fortsetter diskusjonen og polariseringen. Det synes å være akkurat det Frp ønsker med sitt ønske om å stemme over hvert enkelt tiltak i forslaget til asylinnstramminger fremfor hele pakken. Det gagner Frp, som da hele tiden kan få vist frem hvor de fikk gjennomslag og hvor andre partier ønsket noe annet. Men de eneste det gagner er altså Frp som parti, som kan drive en slags løpende valgkamp. Det gagner ikke asylsøkerne, det gagner ikke kommunene som skal ta i mot dem og det gagner ikke det politiske klimaet på et vanskelig saksfelt. Det er forståelig når opposisjonspartier velger en slik strategi, men et regjeringsparti må tenke større.

Den andre saken som vitner om Frps tidvis destruktive markeringsbehov er resolusjonen fra landsmøtet om minnesmerke etter Utøya-tragedien. Regjeringen Frp er en del av, ved statsråd Jan Tore Sanner, har jobbet hardt for å komme frem til en løsning i en meget betent sak. Konklusjonen til Sanner var at det ikke ville være mulig å komme til et resultat som gjør alle parter fornøyde. Reaksjonene fra Hole kommune etter vedtaket om å etablere minnesmerket som planlagt, illustrerer poenget.

I den situasjonen velger Frps landsmøte å vedta en resolusjon som i praksis går mot egen regjering i en sak som trenger alt annet enn fortsatt harde fronter. Det er direkte mystisk at ikke partiledelsen var mer opptatt av dette på landsmøtet, og talte mer aktivt mot resolusjonen. Ingen andre parti har en så knallhard siling av hvilke resolusjoner som kommer til behandling, men denne slapp altså gjennom.

Frp har fått mye skryt for sin forvandling til et regjeringsparti. Listen over politiske nederlag og vanskelige kompromisser er lang, slik den må være for et parti som sitter i en mindretallsregjering. Gevinsten er at det også finnes en liste over politiske seiere. I gleden over dem, og i et forsøk på å tyne enda mer ut av levende konflikter, har partiet imidlertid tatt noen valg denne uken som skaper usikkerhet om hva som er Frps viktigste prioritering: Frp selv, eller de levedyktige politiske løsningene?