Oljesand i maskineriet

Er det dobbeltmoralsk av komponist og musiker Maja S.K. Ratkje å mene at Statoils stipender ikke har noen positiv effekt på kulturlivet, når hun selv tar i mot penger fra dem, spør kommentator Joacim Lund.

Penger. Festspillkurator Maja S.K. Ratkje tar imot penger fra Statoil med den ene hånden og gir dem finger’n med den andre. Dobbeltmoralsk - eller helt på sin plass?

Komponist og musiker Maja S.K. Ratkje er på Festspillene i Bergens lønningsliste. Festspillenes hovedsponsor er Statoil. Ratkje fråder over kulturlivets knefall for Statoils skitne penger.

Tilsynelatende sitter vi da igjen med ingrediensene til en debatt om hvorvidt Maja Ratkje er en dobbeltmoralsk taskenspiller som smiler og neier pent når hun får lønningsposen, og dolker arbeidsgiveren i ryggen etterpå. Men så enkelt er det ikke.

Myten om den sultende kunstneren er ... ja, nettopp, en myte.

Maja Ratkje er klar over sin rolle. Hun forstår at den er problematisk. Hun problematiserer den selv. Det går til og med an å problematisere det å bo i Norge i det hele tatt, siden det også i stor grad er finansiert av oljepenger, mener hun. Hun tar gjerne på seg oppdrag for Festspillene så lenge ingen krever at hun lar være å kritisere sponsorene.

For det har hun alle planer om. Så til de grader. Hun vil ikke ha logoen deres på plakater eller annen annonsering for sine konserter. Hun hamrer løs på Statoils tjære-/oljesandprosjekt i Alberta, Canada, og hun er godt forberedt. Hun underbygger sine påstander grundig, med fakta og tydelige referanser.

Sult

Men på ett punkt trenger oljesanden seg inn i Ratkjes argumentasjonsmaskineri. Hun mener at Statoils stipender ikke har noen positiv effekt i kulturlivet, men at Statoil tvert imot er den eneste som tjener på det. Statoils renommé vakler, og de bruker kulturlivet som flytebøye, sier hun.

Det er et umusikalsk synspunkt som Ratkje neppe finner klangbunn for, heller ikke i egne rekker i kulturlivet. En rask titt på levekårsundersøkelsene avslører at pengemangel er et altoppslukende problem for utøverne av de såkalt frie yrkene i kulturlivet. Myten om den sultende kunstnerens flammende skaperkraft er ... ja, nettopp, en myte.

I mars skrev Frps kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, i et debattinnlegg i Aftenposten at «Jeg mener god kunst ofte kommer fra sultne kunstnere» og «Vi må legge til rette for at sulten kommer tilbake». Det er selvsagt sprøyt. Bare de som har råd til det, jobber med kunst. Bare de som har råd til det, kan tillate seg å utforske nytt kunstnerisk land heller enn å masseprodusere antatt salgbare produkter.

Takket være oljepengene er Norge en nasjon som i internasjonal sammenheng har eksepsjonelle støtteordninger for kunstnere.

Skremmebilde

Vi pumper oljepenger inn i kulturlivet året rundt, i form av arbeidsstipender, innspillingsstøtte, turnéstøtte, materialstøtte og hva det nå skulle være. Og det er åpenbart fortsatt rom for å bite hånden av den som mater deg, uten å måtte gå sulten til sengs i fremtiden.

Ifølge Festspillenes direktør, Per Boye Hansen, var både Festspillene og Statoil klar over Ratkjes holdning til hovedsponsoren da hun ble engasjert. Så hvorfor hevder Ratkje da at «hele kulturlivet lar seg kjøpe av et oljeselskap uten skrupler»? Er det virkelig slik at Statoil ønsker å kjøpe kulturlivet? De legger riktignok store penger på bordet, men hva krever de egentlig til gjengjeld?

I likhet med andre store kultursponsorer som DNB og Sparebank1 ønsker nok Statoil at logoen deres skal gi positive assosiasjoner. Men ifølge sponsoreksperter handler kultursponsing først og fremst om pleie av kunder og ansatte. Var Statoil ute etter å kjøpe seg goodwill i folket for å dysse ned kritikken mot oljesandprosjektet, ville det vært mer effektivt å gi mer penger til breddeidrett, dansegallaer eller countryfestivaler.

Med tanke på hvor mye kjeft Statoil får fra kulturlivet de sponser, er det beundringsverdig at de orker. Det er imidlertid sannsynlig at kulturlivet allerede har gått glipp av store penger fra andre potensielle sponsorer. Ikke alle orker å stikke hånden inn i dette vepsebolet.

To tanker i hodet

Statoil krever ikke lojalitet eller underkastelse. De krever ikke utsmykning på kontorene eller underholdning på julebordet. De krever ikke engang at Maja Ratkje skal holde kjeft om oljesandprosjektet, selv om de altså gjør det litt enklere for henne å komme i mål med husleien. Statoil knebler ingen. Det er slik det skal være. Alle kan si sin mening. Kunsten er fri.

Det går altså an å heie på Statoils omfattende kultursponsing uten samtidig å heie på miljøfiendtlig oljesandutvinning eller utrydding av den indianske urbefolkningen i Alberta. Takk og pris for det. For det kan være god grunn til å kritisere Statoil for både det ene og det andre. Men ikke kultursponsingen. Den er ryddig.

Norges oljeinntekter er årsaken til at så mange får mulighet til å prøve seg i kulturlivet. Eksperimentere. Pløye ny mark. Belønningen er kunstnere i verdensklasse. Eller for å si det på en annen måte: Uten Statoil er det slett ikke sikkert at vi ville hatt en Maja Ratkje.