Meninger

Kommentar: De nye øynene

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Svært mange av oss husker uhyggen drapet på 12 år gamle Kristin skapte i august 1999, skriver Harald Stanghelle.

Håp. Nysgjerrighet, friske øyne og Monika-saken. Tre stikkord som gir håp i Politi-Norge.

Vestfold-politiet har nederlag i sin historiske bagasje, og vi vet ikke om man denne gang har oppklart det 16 år gamle drapet på Kristin Juel Johannessen. Det kan bare tiden og bevisene vise.

Det vi imidlertid vet er at det var en uvanlig tone i gårsdagens budskap fra politimester Christine Fossen og hennes nærmeste medarbeidere.

For altfor sjelden høres ord som "friske øyne", "familiens engasjement", "nysgjerrighet" og "lokal drivkraft" når politiet forklarer sine gjennombrudd. Og enda sjeldnere høres den type selvkritikk det innebærer å nevne den skandaleombruste Monika-saken som en inspirasjon for å gi rom til en politiansatt som ikke hadde slått seg til ro med en uoppklart drapssak.

Slikt skaper et tillitsgrunnlag å gå videre på. Og skiller seg dramatisk fra den ryggmargsrefleks av innbitt selvforsvar vi så altfor ofte er vitne til fra politiledernes side.

Sommerhverdag

Svært mange av oss husker uhyggen drapet på 12 år gamle Kristin skapte i august 1999. Et barn var så brutalt revet bort en sensommerdag i landlige Hedrum. Kontrasten var så skremmende skarp mellom dette forferdelig vonde og den sommerhverdag en avtalt badetur, en sykkel og en venninne bar i seg.

Også derfor gikk drapet på 12-åringen mer inn på oss enn så mange andre drap. Det kunne jo skjedd i vår egen nærhet. Og så skjedde det altså Kristin og rammet med tragisk kraft en totalt uforberedt familie.

Aldri gi opp

Resten av denne historien er også vond. Den er fortellingen om et uoppklart drap. Om en feilslått etterforskning og en straffesak der beviskjeden smuldret opp. Men det er også kapitlet om en familie og en far som aldri har gitt opp å søke rettferdighet for en datter som ikke selv har en stemme å bidra med.

Politiet har gjort en slett jobb, sier Kristins far, Roar Juel Johannessen. Han måtte etterforske på egen hånd i møtet med et politi som hadde resignert, er hans opplevelse.

Sakens nye vending bør stimulere til å finne ut om han har rett. Da bør vi også få svart på om hvorfor det ble slik.

Mange spørsmål

For det er slett ikke alt som er like krystallklart etter gårsdagens pressekonferanse:

Er gåten løst ved hjelp av ny metodikk i analysen av gamle spor? Eller kunne man funnet ut det samme for 10 år siden hvis man hadde tatt farens insisterende henvendelser på større alvor? Måtte det en uvanlig politiansatt med nye perspektiver til? En Vestfold-utgave av Robin Schaefer, politimannen som ikke kunne slå seg til ro med Bergens-politiets arrogante behandling av Monika-saken.

Vi vet ikke, men vi vet at politiledelsen i går brukte ordene "han åpnet øynene våre", om politiets egen psykologspesialist Claes Fredrik Andersen. Da vet vi også at kontrasten til Bergens-politiets uhyrlige trakassering av Schaefer er skrikende: For i Larvik ble politifaglig nysgjerrighet tatt på alvor.

Ro, ikke glede

Det er utrolig viktig å oppklare et drap.

Det gir riktignok ingen jublende glede, til det er utgangspunktet for tragisk. Men det gir en slags ro å gå videre på. Først og viktigst for en familie som aldri har lagt saken bak seg. Så for et lokalsamfunn som har levd med en gnagende usikkerhet. Men også for en nasjon som alltid må se på et uoppklart drap som et nederlag for en rettsstat.

Derfor er det å håpe at politiet denne gang har gjort jobben godt nok.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les også

  1. Syv ting du bør vite om Kristin-saken

  2. Kristins far: "Det hadde ikke skjedd noe hvis vi ikke hadde sparket dem bak"

  3. Kristin-saken: Dette er mannen som nå er pågrepet for drapet

  4. Han fikk politiet til å se på Kristin-saken på nytt: - Dette er en fin dag