Meninger

Full svikt og null ansvar

  • Nils Morten Udgaard
    tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

En tett binding mellom utenriksminister Jan Petersen og utenriksråd Bjarne Lindstrøm har ført UD - Norges største departement - ned på knærne. Kan en tapt "korpsånd" gjenopplives?

Anvisningene er klare nok for oss alle: "Norske statsborgere som i krise— og katastrofesituasjoner er i utlandet, bør snarest mulig ta kontakt med nærmeste norske utenriksstasjon," leser vi i alle norske pass. I går talte Jan Reinås, lederen for utvalget som har gransket flodbølge-katastrofen i Sør-Asia, til Utenriksdepartementets ansatte, som gjennom sine fagforeninger ga ham full støtte for utvalgets drepende kritikk av UD. Det forteller oss at et særdeles viktig departement, Norges første forsvarsverk mot omverdenen, selv trenger hjelp.Tsunamien fra Sumatra har på et vis revet et forheng til side, og avdekket svakheter som har lite eller ingenting å gjøre med denne katastrofen. Diagnosen er entydig. "Også en middels stor katastrofe (...) ville overgått UDs håndteringsmuligheter. Svikten skyldes ikke mangel på personalressurser, men mangel på planer, systemer, ledelse", konkluderer utvalget. Dessuten er det "fremkommet mange innbyrdes uavhengige utsagn om autoritær og fryktbasert lederstil, streng regelstyring og begrensninger i informasjonsflyten", og "utsagn om at åpne drøftelser og motforestillinger generelt ikke er ønsket i UD". Allerede i mars kom departementets egen granskning av katastrofen, ved Tokyo-ambassadør Åge Grutle. Den pekte i samme retning. "Arbeidet var i hele den mest kritiske perioden underbemannet, underorganisert og underledet," het det der. Reinås har vært særdeles klar på at det var "en del av det administrative systems ansvar å håndtere" en slik krise. Da rettes fingeren mot utenriksråden, selv om navn ikke nevnes - og selv om det politiske ansvar helt entydig forblir hos statsråden.Mye av forklaringen på hvordan UD, med et diplomatisk korps som tradisjonelt har vært høyt respektert i andre land, er havnet i denne situasjonen, ligger åpenbart i og hos nøkkelpersonene. Jan Petersen har forklart at han styrer UD slik han styrte Oppegård kommune: "Ordføreren kjenner kun én rådmann." I UD er dette utenriksråden, ifølge instruksen statsrådens fremste faglige rådgiver. Tilgangen til Jan Petersen ble innsnevret; andre embetsmenn og selv politiske medarbeidere har ikke møtt ham spesielt ofte, og sjeldent systematisk.Dette kan være noe av forklaringen på at utenriksministeren, også etter nesten fire år, virker underlig spredt og uklar i sin strategi og har liten evne til å forklare sin politikk. Han har trolig hatt behov for mer løpende faglig påfyll enn han har fått, i en verden som blir politisk mer og mer komplisert. I dag gir utenrikspolitikken Regjeringen neppe noe løft foran høstens valg. Statsråden har møtt en sterk - og omstridt - utenriksråd på toppen av UDs embetsverk. Da Bjarne Lindstrøm ble utnevnt våren 1996, kom han fra administrasjonen, med bred erfaring i budsjett- og personalspørsmål. Dette var hans basis. På det diplomatiske fagfeltet ute var en beskjeden post ved FN-delegasjonen og stillingen som generalkonsul i Sør-Afrika hans eneste erfaring; tynnere og smalere enn hos noen tidligere norsk utenriksråd og hos kolleger i europeiske hovedsteder.Med en slik bakgrunn er det overraskende at kritikken nå kommer nettopp på det administrative feltet, der utenriksråden ble antatt å ha sin sterkeste side. Når Regjeringens vedtak fra år 2000 om beredskapsplaner og Bangkok-ambassadens anmodning om det samme høsten 2004 ikke følges opp i UD, blir svikten åpenbar.Det departementale prinsipp om at "behov skaper ikke hjemmel", har preget UD. Da går instrukser og bevilgninger foran handlekraft, som forretningsmannen Reinås etterlyser. Og den samme forvaltningen som vokter instruksene styrer også utnevnelsene. Det er et mektig maktmiddel i et karrièresystem som UDs, med hyppige forflytninger.Med Reinås-rapporten på vei mot UD som en ny tsunami, har så utenriksråden i tide - for få uker siden - sikret seg Jan Petersens velsignelse for å overta UDs kanskje gjeveste post, som London-ambassadør. De to har samarbeidet godt og tett, også om å holde ansvaret på avstand."Vi trenger helt sikkert et mer moderne UD", sa statsminister Kjell Magne Bondevik i januar. Til sommeren kommer den nye utenriksråden, Sven Svedman, en klassisk diplomat med sjefserfaring fra Tel Aviv og Paris, fra protokollen og som ekspedisjonssjef i Europaavdelingen. Hans oppgave blir å gjenopplive korpsånden og gi staben tilbake en følelse av forutsigbarhet i forvaltningen av UD. Så bør politikken, det egentlige oppdraget, komme i sentrum - hvis UD vil unngå å bli en krysning mellom Oslo Brannvesen og Røde Kors hjelpekorps.Nils Morten Udgaard er utenriksredaktør i Aftenposten.

  1. Les også

    Blank beklagelse fra Bondevik

  2. Les også

    UD-sjefene sa nei til all hjelp

  3. Les også

    Noen fikk drømmejobb - andre fikk ingenting

  4. Les også

    Skal rydde opp

  5. Les også

    UD-ansatte enige i kritikken

  6. Les også

    Embedsverket kan stilles til ansvar

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Er tragedien ved Storskog verdt å gjenta? | Mads Andenæs og Brynjulf Risnes

  2. DEBATT

    Tidligere sjeføkonom: Et sterkt Finansdepartement er svaret

  3. POLITIKK

    SV-lederen om Nav-skandalen: - En katastrofe

  4. POLITIKK

    I dag må finansministeren svare på Stortinget om SSB-saken

  5. KOMMENTAR

    Anita Krohn Traaseth: «Systemsvikt av NAV-skandalens kaliber kommer trolig til å skje igjen. Jeg forstår hvorfor det blir slik.»

  6. POLITIKK

    Tidligere generaladvokat: – Bare tull av Stoltenberg