Meninger

Historien om en tapt lobbykamp

  • Karine Nyborg
    Karine Nyborg
    professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Å fjerne oljeskatten for nye felter ville økonomisk sett vært jevngodt med å gi bort til selskapene all olje og gass som ennå lå uoppdaget på sokkelen, skriver Karine Nyborg. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX

I 2003 ble Stortinget nær overtalt til å gi bort restene av uoppdaget olje på norsk sokkel. Heldigvis ble det med tanken.

I høst er det feststemning i oljebransjen. Funnet Aldous/Avaldsnes er tilsynelatende av enorm størrelse – noen tror det kan være det største oljefunnet på norsk sokkel noensinne. Og fordi selskapene betaler 78 prosent skatt av overskudd fra sokkelen, vil store deler av fortjenesten gå til staten: I Dagens Næringsliv sist lørdag anslo First Securities at skatteinntektene fra Aldous/Avaldsnes kan beløpe seg til 1200 milliarder kroner – mer enn et helt statsbudsjett.

Fortjener ros

Ulikt mange andre naturressursrike land, har Norge et godt og stabilt system for å la verdiene komme fellesskapet til gode. Systemet er et resultat av mange års innsats fra dyktige byråkrater og politikere – noe jeg synes de får mindre ros for enn de fortjener. Ingen fremstøt fra mektige interessenter har ennå klart å rokke ved systemets grunnideer. Men det har vært nære på.

Intens kampanje

Høsten 2002, da oljeprisene var lave og det var lenge siden siste store funn, innledet oljeindustrien en intens og langvarig kampanje for lavere oljeskatt. Gjennom diverse kanaler, etter hvert særlig samarbeidsforumet Kon-Kraft, foreslo de å fjerne særskatten på petroleumsvirksomhet – oljeskatten – for alle nye prosjekter, eller i det minste halvere den. Storbritannia hadde fjernet sin oljeskatt for nye prosjekter allerede i 1993. Hvis Norge ikke fulgte etter, ble det sagt, ville norsk sokkel bli forlatt før ressursene var uttømt, og arbeidsløshet ville bre seg langs kysten.

Kampanjen møtte stor forståelse og liten motstand. I mai 2003 hadde talsmenn for partier som tilsammen hadde flertall på Stortinget uttalt seg positivt om forslagene.

Olje- og energiministert Einar Steensnæs (i midten) fikk høsten 2003 overrakt Kon-Kraft-prosjektets innstilling «aktivitets- og skatteprosjektene» av administrerende direktør i A/S Norske Shell, Johan Nic. Vold og konserndirektør i Norsk Hydro, Tore Torvund. I bakgrunnen daglig leder i Kon-Kraft, Kjell Arne Oppebøen. Foto: HEIKO JUNGE / SCANPIX

Petroleum i havbunnen er statens eiendom. Når oljeselskapene utvinner og selger den som om den var deres egen, får de en ekstragevinst. Oljeskatten er på 50 prosent av ekstragevinsten, og kan betraktes som en kompensasjon til staten for denne. Vanlig selskapsskatt på 28 prosent kommer i tillegg, slik at oljeselskapenes totale skatteprosent blir 78. Systemet virker omtrent som om staten var medeier: Staten dekker 78 prosent av kostnadene via skattefradrag, men får også 78 prosent av overskuddet. Prosjekter som er lønnsomme før oljeskatt, er lønnsomme også etter oljeskatt. Når lønnsomheten er dårlig, er det ingen ekstragevinst og heller ingen oljeskatt. Et slikt system virker bra både i gode og dårlige tider.

De store pengene

I 2002–2003 hevdet imidlertid bransjen at selve poenget med oljeskatten var borte, fordi det ikke lenger fantes ekstragevinster å snakke om. I tillegg mente de at systemet slett ikke virket bra i dårlige tider. Kronargumentet var at selskapene ikke var interessert i småtteri, selv ikke i lønnsomt småtteri: De konsentrerte seg, sa de, om de prosjektene der de virkelig store pengene fantes. Hvis staten insisterte på å få oljeskatt fra nye, små prosjekter, ville restene bli for puslete for dem. Da ville de la ressursene ligge, selv om de kunne tjent penger på dem.

Var trusselen troverdig? Kanskje – hvis selskapene hadde nok å gjøre, og ikke ønsket å vokse. Men i så fall: Hvorfor ville da ikke nye selskaper dukke opp og utnytte lønnsomme prosjekter de andre ikke ville ha? Kunne det være at oljeselskapene rett og slett hadde for liten konkurranse?

Ekstragevinstenes tid

Å fjerne oljeskatten for nye felter ville økonomisk sett vært jevngodt med å gi bort til selskapene all olje og gass som ennå lå uoppdaget på sokkelen. I etterpåklokskapens lys ville noe slikt vært galskap. Kort tid etter oljelobbyens kampanje begynte oljeprisen å stige; og med inneværende års gigantfunn er det åpenbart at ekstragevinstenes tid ikke var over i 2003.

Å fjerne oljeskatten for nye felter ville økonomisk sett vært jevngodt med å gi bort til selskapene all olje og gass som ennå lå uoppdaget på sokkelen.

Sommeren og høsten 2003 begynte den politiske stemningen likevel å snu. Det var Finansdepartementets byråkrater og daværende finansminister Per-Kristian Foss (H) som til slutt satte foten ned. i Nasjonalbudsjettet for 2004 presenterte de en usedvanlig grundig analyse, og konkluderte med at oljeskatten ikke burde reduseres.

Begrenset de stores makt

I stedet møtte de trusselen fra selskapene med tiltak for økt konkurranse på norsk sokkel. Ett av dem er nylig misvisende blitt omtalt som ”subsidiering av oljemyggene”, og kan ha vært av sentral betydning for det nye gigantfunnet: Man ga nye selskaper adgang til å få skattefradrag for letekostnader på forskudd, før inntektene var kommet. I praksis betaler staten en del av deres utgifter når de påløper, men dette motsvares av mindre skattefradrag når inntektene kommer. Dette gjorde det lettere for nye aktører å komme inn i bransjen. Snarere enn en subsidiering, var dette altså et sentralt tiltak for å begrense de store selskapenes makt.

I dag bør vi prise oss lykkelige over at oljelobbyen tapte kampen i 2002–2003. Hadde de vunnet frem, ville en svært stor del av verdiene i Aldous/Avaldsnes gått rett til oljeselskapene. Det norske oljeskattsystemet egner seg bra i gode og dårlige tider; det trenger ikke justering hver gang markedet eller ressursanslagene endrer seg. Den dagen bransjen igjen hevder noe annet, bør varsellampene blinke.

Les mer om

  1. Olje og gass