8 grunner til at Europa går feil vei

Vi er ikke lenger det vi trodde vi var. Vi er blitt sintere, reddere og mer lukket. Og håp er det stadig mer bruk for.

Bak oss har vi et år som kan holdes opp som et speil for tidens skiftende ansikt. Det har tydeliggjort helt sentrale strømdrag i vår egen del av verden. Akkurat nå ser vi et Europa som er midt i en endringsprosess de færreste spådde, og enda færre ønsket, for bare ett, fem eller ti år siden.

Det er mange biter i det puslespillet som utgjør et europeisk helhetsbilde. Noen av dem er det umulig å plassere. Men åtte ulike trekk viser frem noe av det som nå preger vår egen verdensdel og derfor også oss selv.

1 Drømmen om det åpne og grenseløse Europa er et godt stykke på vei knust under vekten av folkevandringer og terror. Den politiske begeistringen for et EU som skulle overta stadig mer av nasjonalstatenes oppgave, eksisterer knapt lenger. Snarere er troen på EUs evne til å finne felles og overnasjonale løsninger blitt stadig svakere. Selvsagt kommer hverken EU eller Schengen-samarbeidet til å forsvinne, men for første gang på 25 år kan vi se at nasjonalstaten melder sin tilbakekomst som politisk ideal og løsningsramme.

• Sverige er ett av landene som har fått et vanskelig møte med flyktningestrømmen. Og som har valgt å endre kurs:

Les også

Sverige tok imot 150.000 asylsøkere. Så ble dørene stengt.

2 I dagens Europa vokser det nå frem en ny og kraftfull form for nasjonalisme. Den bygger ikke først og fremst på den klassiske og overdrevne stoltheten over egen fortreffelighet, slik tidligere tiders nasjonalisme hadde som merke. Snarere er den grunnmurt på frykten for hva nye folkegrupper på egen jord kan føre seg med seg. En kombinasjon av stolthet og frykt har imidlertid en sprengkraft som i land etter land kan vise seg å være en eksplosiv kombinasjon.

3 Europas velgere straffer det tradisjonelt så «statsbærende» politiske sentrum av sosialdemokrater, konservative og liberale. I Spania, Italia og Hellas er det finanskrise som trigger opprøret mot de gamle partiene. I Frankrike, Danmark og Sverige er det innvandring som gir Nasjonal Front, Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna vind i seilene. I Ungarn og Polen ser vi at en varierende grad av høyreradikal nasjonalisme er drivkraften. Hvert land har sin egen historie og politiske kultur, men summen av alt dette blir et mer uforutsigbart, mindre samarbeidsorientert og i et verste fall konfliktsøkende kontinent.

4 For første gang siden den annen verdenskrig ser vi nå at anti-demokratiske partier får makten gjennom frie og demokratiske valg. Ungarske og polske velgere premierer politiske ledere med klart autoritære trekk. EU kjefter på slike medlemsland, men viser bare frem sin egen maktesløshet. Senest nå i romjulen vedtok nasjonalforsamlingen i Polen — et av Europas største og viktigste land - lover som innskrenker medienes frihet. Det skjer endringer som får oss til å kjenne igjen kulden fra en annen tid.

Høyrepopulistiske partier har fremgang over store deler av Europa, noe Aftenpostens Brussel-korrespondent Øystein Kløvstad Langberg dokumenterer i dennen artikkelen:

Les også

Flyktninger og terror gir rekordoppslutning for Europas innvandringskritikere

5 Siden Jernteppets fall har den politiske samtalen dreid seg om arbeidet for et samlet Europa. Det har usynliggjort forskjellene som stadig er der. Finanskrisen synliggjorde forskjellen mellom nord og sør. I høst har flyktningkrisen fått frem et annet og mer markant skille: mellom øst og vest. Det er mer dramatisk enn vi liker å tenke på. For igjen ser vi at den politiske kulturen i øst skiller seg fra den vestlige. Vi oppdager at holdningene er forskjellige. Både de politiske prosessene og nasjonal praksis i kjølvannet av flyktningstrømmene har illustrert nettopp dette.

6 Det europeiske arbeidet for menneskerettigheter ligger i dvale. Det er ikke så lenge siden nettopp EU plasserte seg selv i frontlinjen i kampen for at alle land er forpliktet til å akseptere individuelle friheter. Slik er det ikke mer. Brudd på menneskerettigheter kritiseres sjeldnere, og i et mer forsiktig språk, enn for kort tid siden. Det stilles ikke klare krav på dette feltet, snarere er en stilltiende aksept av rettighetsbrudd i ferd med å bli normen. Behandlingen av Tyrkia er bare et av flere eksempler. For landets rolle som alliert i kampen mot IS og i arbeidet med å stoppe flyktningstrømmene fra å nå Europa, overskygger det faktum at det nettopp i NATO-landet Tyrkia er stadig flere overgrep.

7 Snowden-avsløringen satte overvåkingssamfunnet under debatt. Den har nå stilnet. Trusselen fra hjemvendte fremmedkrigere og organisert terror har igjen fått europeiske ledere til å akseptere overvåkingsmetoder som i stadig sterkere grad griper inn i den enkeltes privatliv. Personvernet er kraftig devaluert, mens alt som med både rette og urette kan klistre begrepet «sikkerhet» til sin virksomhet, trygt kan definere seg som vekstbransje. Slik bygges det opp overvåkingsstrukturer som står klare til misbruk når de politiske konjunkturene ligger til rette for slikt.

• Denne artikkelen beskriver hvordan terrorfrykt har gitt en form for unntakstilstand i Frankrike:

Les også

Frankrike og Europa i retning av mindre frihet etter Paris-terroren

8 Bak det forandringenes Europa vi nå ser, ligger frykten for hva tidens folkevandringer vil gjøre med oss. Vi vet at de på godt og vondt forandrer også vårt kontinent, men det er umulig å se klart hvordan dette vil se ut om 10 eller 20 år. Også fordi det er enklere å definere en flyktningkrise enn å gå inn i det som er mer krevende: integrasjonskrisen. Det er løsningen på denne som vil langt på vei vil avgjøre hvordan vår europeiske fremtid vil se ut. Intet mindre.

Historiens overraskelser

I høst besøkte en av verdens mest anerkjente statsvitere, amerikaneren Francis Fukuyama, Oslo. Han ble verdensberømt da han for snart 25 år siden spådde «historiens slutt». Etter Sovjet-imperiets fall mente Fukuyama at verden nå bare ville gå én vei, mot mer demokrati og større liberalitet.

Slik gikk det dessverre ikke, og under Oslo-besøket forsikret Fukuyama at han hadde sluttet å spå om fremtiden. For det skrives hele tiden ny historie. Utviklingen er ikke statisk, men bidrar hele tiden med noe uventet. For to år siden ble Russland sett på som en samarbeidspartner, og en Krim-invasjon var utenfor fatteevne. «Fremmedkriger» ble av Norsk Språkråd kåret til årets nyord så sent som i 2014. Og ved forrige årsskifte tenkte ingen på at en million flyktninger skulle bli Europas største utfordring i 2015.

Slik vil også 2016 bære i seg overraskelser — til og med noen som vil glede oss. Men vi er dømt til å ta med oss de trekkene som året som nettopp er blitt historie, har synliggjort.

• Flere sentrale land får problemer med sitt forhold til EU. Det største og mektiste landet i Europa også: