Meninger

Europas nye sinte stemmer

  • Ingeborg Moe
    Ingeborg Moe
    Journalist
Lederne av Syriza, Alexis Tsipras og Podemos, Pablo Iglesias, har gjort felles sak.

Det siste året har etablerte partier over hele Europa blitt utfordret fra ytterste venstre og høyre fløy. De vil prege året vi går inn i.

Ingeborg Moe til bildebyline

Se for deg at et helt nytt parti hadde dukket opp i norsk politikk og blitt jevnstort med Høyre i løpet av ett år.Det er det som skjer i Spania. På denne tiden i fjor var ikke Podemos ("Vi kan") etablert som parti engang. Under ledelse av den karismatiske professoren med hestehale, Pablo Iglesias, er det blitt en massebevegelse og en maktfaktor som må regnes med.

Gresk joker

I Hellas er det radikale venstrepartiet Syriza landets største på meningsmålingene noen uker før valget 25. januar. Før finanskrisen var det en marginal og uensartet gruppering på venstresiden med rundt 5 prosent oppslutning. De to dominerende partiene, PASOK og Nytt Demokrati, som vekslet på å styre Hellas i 40 år, satt på 80 prosent av stemmene.

Så kom krisen som snudde opp ned på livene til mange grekere og spanjoler. Fem år etter at eurokrisen startet, har mange av dem fått nok og vender seg til nye stemmer. Nå er PASOK blitt miniparti i Hellas.

"Fremtiden har alt begynt", uttalte Syrizas leder Alexis Tsipras denne uken da det ble klart at statsminister Antonis Samaras fra Nytt demokrati ikke lyktes i å få flertall for sin presidentkandidat. I stedet blir det nyvalg.

Tsipras i Syriza og Pablo Iglesias i Podemos representerer den nye motmakten i sør. Hellas og Spania har til felles en skyhøy arbeidsledighet på 25 prosent og en tretthet på smertefulle innsparingstiltak.

Den greske opposisjonslederens hovedbudskap er å kutte ut sparepolitikken og få avskrevet gjeld. De tøffe innsparingene vil tilhøre fortiden, "med folkets vilje", sier Tsipras. Finansmarkedene og EU-ledere frykter derimot ny krise dersom han kommer til makten og gjør alvor ut av løftene.

Podemos i Spania, som Tsipras har tett kontakt med, springer ut av protestbevegelsen Indignados (De indignerte). Det har mobilisert folk gjennom et grasrotoppgjør mot korrupte politikere og økonomiske hestekurer. I EU-valget i mai fikk de 8 prosent oppslutning, de siste månedene har den økt til 28 prosent på enkelte meningsmålinger. Også der utfordres topartisystemet som har preget spansk politikk siden Francos død.

Høyrekrefter

Men det er ikke bare i Hellas og Spania at outsidere utfordrer makten.

I Storbritannia gruer David Cameron seg til hva UK Independence party (UKIP) og dets glisende leder Nigel Farage kan få til i vårens valg. I Frankrike kan Nasjonal Fronts Marine Le Pen surfe på meningsmålingene mens president François Hollandes popularitet synker. I Tyskland snakker forbundskansler Angela Merkel nødig om det, men euro-kritiske "Alternativ for Tyskland" har vind i seilene og anti-islam-aktivistene i Pegida går i demonstrasjonstog. I vårt naboland har Sverigedemokraterna skapt kaos og presset nesten frem nyvalg. Krisen har også skapt grobunn for det nynazistiske partiet Gyllent Daggry i Hellas.

Det som kjennetegner flere av de høyreradikale og høyreekstreme partiene i Mellom— og Nord-Europa, er hvordan de bruker fremmedfrykt i sin kamp mot innvandring og EU.

I Sør-Europa er det først og fremst motviljen mot politikerne og de EU-pålagte sparekurene som setter sinnene i kok. Den allerede svake veksten i Europa har stanset opp, og arbeidsledigheten er høyere enn før krisen begynte. Det har gitt oppsving for venstreradikale partier som Syriza, som mener kuttepolitikken ikke virker.

Det er åpenbart svært store forskjeller på partiene som utfordrer makten i Sverige, Storbritannia og Spania. De vil ikke ses i samme selskap. Det eneste protestpartiene har til felles, er et opprør mot det bestående.

Spørsmålet er hvordan makthaverne vil svare på utfordringen fra ytre venstre og høyre. Det har alt endret debatten flere steder, som i Storbritannia, der både innvandring og EU er blitt hovedtemaer. I Spania slenger regjeringspartiet Partido Popular ut gulrøtter for å lokke tilbake velgere. I Frankrike satser president François Hollande på å få fart på økonomien, men er under press fra alle kanter. I Sverige har derimot de etablerte partiene skapt felles front mot Sverigedemokraterna.

Vil se til Hellas

Etter hvert som partiene på de ytre flankene får økt oppslutning, blir også politikken gransket. I Spania er Podemos blitt avkrevd svar og konkret politikk. Det samme skjer nå i Hellas. Mange vil hevde at Femstjernersbevegelsen i Italia ikke har tålt å få innflytelse.

Når man ser familiebildene fra EU-toppmøtene, får man bevis på at det fortsatt er de etablerte, tradisjonelle partiene som styrer Europa. Men med utfordrere til høyre og venstre er det ikke sikkert at det vil fortsette slik. Derfor vil valget i Hellas bli fulgt nøye. Vinner et parti som åpent utfordrer medisinen som er foreskrevet i Brussel, vil det både inspirere og skremme.

im@ap.no