Livet mitt har en utløpsdato - når jeg blir 30 og må tenke på å få barn

Jeg er blitt ekstremt opptatt av å få mest mulig ut av de få årene jeg har igjen.

I det siste har jeg fått det for meg at livet mitt har en utløpsdato.

Som de aller fleste problemer jeg har, er nok også dette imaginært, men det føles fortsatt illevarslende ekte.

Den utløpsdatoen er om to år, når jeg er 30 og må begynne å tenke på å få barn.

Det hele begynte med at jeg så en informasjonsvideo på Facebook.

Så skjedde det uunngåelige, at folk rundt meg begynte å spørre når jeg skulle ha barn.

Jostein og jeg har jo vært sammen i seks år og er begge i slutten av tjueårene, så om jeg ikke drikker på en fest, så tenker alle 100 prosent sikkert at jeg er gravid.

Jeg har møtt disse spørsmålene som en trassig tenåring.

De føles som en stadig påminnelse om at livet mitt snart må avsluttes og byttes ut med et ansvarshelvete uten like, fullt av bleier og skriking og å ødelegge dagen til alle andre som er på kafé samtidig som meg og avkommet mitt.

Det har ført til at jeg er blitt ekstremt opptatt av å få mest mulig ut av de få årene jeg har igjen.

Må du ha barn da, tenker du kanskje?

Og jeg har selvfølgelig tenkt tanken. Masse. Problemet er bare at jeg føler ikke jeg kan gå glipp av noe som folk beskriver som det beste de har opplevd.

Maja Lunde beskrev det å få barn til meg på denne måten:

Jeg skulle bare ønske jeg slapp å presse de kuleste menneskene jeg kommer til å møte ut av min egen vagina, og så lære de absolutt ALT de trenger å vite om livet i mange år etterpå.

Men det problemet får jeg ta når biologien innhenter meg og jeg må bruke eggene mine før de dør.

Jeg vet i alle fall at om/når jeg går over til den andre siden og blir en av de opplyste som har opplevd Mirakelet å få barn, så skal jeg aldri ytre disse setningene noen sinne:

Jeg vil bare at ingenting skal forandre seg noensinne og at jeg samtidig får oppleve alt livet har å by på, på en og samme tid.

Er det for mye å forvente?!