Meninger

En pris i disiplineringens tid

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

CMYK_img761.jpg Tegning: Inge Grødum

En general bør ikke få en ytringspris. Nettopp derfor er det så flott at Robert Mood tildeles Fritt Ord-heder.

Årets Fritt Ord-pris er tildelt generalløytnant Robert Mood. Det er en tildeling som forstyrrer vår tilvante forestilling om en slik pris. For 44 hederspriser har nå Fritt Ord delt ut siden den svært uavhengige professor Johan Vogt i 1976 fikk den første. Og ingen prisvinnere på denne lange listen er i nærheten av å gi assosiasjoner til offiserer og Forsvaret.

Årets pris bryter dette mønsteret. Så bryter da også Robert Mood selv et mønster der høyere offiserer stort sett holder kjeft i den offentlige debatten. I alle fall før de blir pensjonister. Og spesielt hvis de har meninger som ikke er blåkopi av forsvarsledelsen.

Intern straff

Ofte var det nok også slik at det blant offiserene var en frykt for at deltagelse i den offentlige debatten ville skade egen karriere. Takhøyden var lav og ble dessuten av mange oppfattet som lavere enn den i virkeligheten var. Det har medført at vi her i landet har en dårligere forsvarspolitisk debatt enn nødvendig. Redselen for å bli stemplet som illojal sitter dypt i det norske offiserskorpset.

Og ikke bare der.

Vår tid er brolagt med paradokser:

På den ene siden er åpenhet et mantra på de fleste av livets mangfoldige områder — fra det dypt personlige til det som skjer rundt om i de mange samfunnskrokene. På den andre er kravet om disiplinering sterkt og truende for offentlige ansatte.

Nåde den rektor som tør ta bladet fra munnen for å fortelle sannheten om manglende bevilgninger. Eller en lege som forteller om farlige konsekvenser av resultatkrav fra navnløse helseforetak. Og stakkars den departementansatte som tar sjansen på å reflektere litt fritt om eget saksområde.

Det går dem ikke godt. Utad prises riktignok den åpne samtalen. Innad straffes dem som tror dette er alvorlig ment.

Mer fryktsom tone

Redselen for offentlig kritikk bergtar ofte både politikere og byråkrater. Svulmende kommunikasjonsavdelinger og ivrige pr-byråer sørger da også for å holde liv i myten om at et kritisk medieoppslag er så ødeleggende at det for nesten enhver pris må hindres.

For oss mediefolk er det selvsagt smigrende å bli tillagt en slik makt, men for den offentlige samtalen er slikt bare trist.

Tonen er blitt mye mer fryktsom de siste årene. Berøringsangsten er økende. Ja, selv ærlige varslere i det offentliges tjeneste trakasseres for slik å skremme andre fra å følge sin samvittighet.

Det satte Fritt Ord på dagsorden i fjor da politivarsleren Robin Schaefer fra Bergen og sporveisvarsleren Jan Erik Skog fra Oslo delte den store prisen.

Med årets tildeling er det igjen det offentlige Norges evne til å gi sine ansatte ytringsrom som er grunntonen. For i begrunnelsen slås det utvetydig fast at ytringsmulighetene for ansatte i «offentlig sektor er under betydelig press». Derfor sier da også styreleder Georg Fr. Rieber-Mohn at Moods eksempel kan være til inspirasjon for andre «som vil engasjere seg med sin fagkunnskap i debatter om omstridte temaer».

Spesiell tyngde

For det er nettopp dette som skiller generalløytnant Robert Mood fra det store flertall av offiserer. Like saklig som engasjert har han tatt ordet i noen av vårt samfunns viktigste debatter. Og ulik de fleste andre har Mood stått frem som en fri stemme til tross for at han snakker med utgangspunkt i en sentral posisjon. Derfor tillegges da også det han sier stor vekt.

Fra NATO-hovedkvarteret I Brussel er det Mood som oppfordrer til sterkere dialog med Russland. Og med all sin militære fagkunnskap var det nettopp han som problematiserte den lite gjennomtenkte bevæpningen av politiet. I klartekst har han - som var Kofi Annans rådgiver i Syria - snakket om Vestens ansvar for den syriske tragedie. Like klart har han tatt opp veteranenes sak og nedbyggingen av hæren.

Hele tiden med den spesielle tyngde det gir at årets Fritt Ord-vinner gjør dette mens han selv er i en posisjon der hans åpenhet kan få negative konsekvenser for karrieren.

Tåle et svingslag

Det er nettopp her det viktigste ved årets pristildeling viser seg frem. Derfor er det å håpe at den vil virke som en tankevekker for andre sentrale offentlige aktører som kvier seg for å åpne munnen i det åpne samfunnsrommet. For selvsagt skjønner de fleste at det må finnes en balanse mellom lojalitet og åpenhet, men nettopp Robert Mood har vist at dette er et dilemma som er til for å løses.

Et annet rykende aktuelt eksempel er på dette er den debatt UDI-direktør Frode Forfang nettopp har reist om asylsinstituttet i en folkevandringstid.

Så vet alle som deltar i den offentlige debatten at man må tåle ett svingslag eller to.

Det fikk generalmajor Odin Johannessen erfare da han fra sin posisjon som hærsjef nylig dristet seg frempå med en artikkel her i avisen som tok opp verdivalgene bak hvordan Norge best kunne forsvares. Da fikk ble han kontant slaktet av eks-forsvarssjef Sverre Diesen som kalte innspillet «emosjonell forsvarspopulisme uten forankring i nøktern analyse.»

Slik kan det også polemiseres. Det blir i alle fall temperatur over debatten når eks-generaler omsider slår seg løs. Og det trenger vi.

  1. Les også

    Fritt Ords Pris til Robert Mood

  2. Les også

    Hvem vil ha mot til å varsle etter at politiledelsen gikk fri i Monika-saken?

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Anita Krohn Traaseth: Det bør ryddes i den profesjonelle samfunnsdebatten

  2. NORGE

    Robert Mood kritisk til Regjeringens forsvarsplan: - Vi må aldri signalisere at vi ikke er klare til å kjempe for hver kvadratmeter av Norge.

  3. A-MAGASINET

    «Er det blitt sånn i Norge at ingenting fører til personlige konsekvenser for en leder? »

  4. NORGE

    Arne Pran, offiseren som tok ansvar etter Vassdalen-ulykken, er død

  5. NORGE

    Forsvarsanalytiker om «hemmelig» anlegg: – Regjeringen bør skifte krigshovedkvarter

  6. DEBATT

    Utrolig nok blir det vanskeligere, ikke lettere, å komme med kritikk på sin egen arbeidsplass.