Meninger

Eskil Pedersen gjør selv en tabbe

  • Fredrik Wang Gierløff
I dagens Aftenposten avslører Eskil Pedersen sine illiberale impulser, skriver Fredrik Wang Gierløff.

“Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke,” tvitret Eskil Pedersen onsdag formiddag. Det kan ha vært forsøk på visdomsord, men det hadde en ekkel eim av trussel.

AUFs Eskil Pedersen advarer dem som ikke tar sitt ytringsansvar på alvor. Nyord vekker ubehag. Veien fra ordbok til lovbok kan være kort.

Det var på Dagsrevyen tirsdag kveld at det ganske folk fikk bevitne AUF-leder Eskil Pedersens uttalelser om FrPs via-via-via-medvirkning til 22/7. Partiet hadde misbrukt ytringsfriheten, mente Pedersen, i følge NRK. De, og her dro Pedersen et nyord ut ermet, hadde feilet sitt ytringsansvar.

Per Sandbergs pinlige og idiotiske opptreden i Stortingets spørretime druknet ansporet til en prinsipielt viktig debatt om Eskil Pedersens bruk av en retorisk nyvinning.

Pedersen var, ikke urimelig, kritisk til FrPs retorikk om islam, innvandring og (manglende) integrering – eller deler av Frp, for å være presis. Det er vanskelig å være helt uenig. Frp går tradisjonen tro inn i en såret offerrolle, der all kritikk fremstilles som at de forsøkes kvelt.

Les også

Å angripe kontroversielle meninger er ikke det samme som å kneble ytringsfriheten

Men at folk må være bevisste konsekvensene av sine ytringer er så åpenbart at det er banalt. Med frihet følger ansvar, påpekes det korrekt. Men så fort ytterligere konkretiseringer og operasjonaliseringer ønskes, må man trå forsiktig.

Demoniserer Frp

Påstanden om at Frp legitimerer radikal islamskepsis og innvandringsfiendtlighet er spekulativ, og vanskelig å dokumentere. Den hviler dels på en kontrafaktisk antagelse om at uten Frp, eller med et annet Frp, hadde alt vært bedre. FrP kanaliserer reelle strømninger i Norge. Det er uklart om FrP radikaliserer eller modererer disse, og det er umulig å si om det blir mer sosial aksept for innvandringsskepsis av FrP.

Samtidig, dette er en kjent vinkling fra AUF, demoniseringen av Frp som fienden. Kristin Clemet spurte presist om når Pedersen skulle kritisere Islam Net, og andre ytterliggående miljøer. Selvsagt er det forskjell på et radikalt studentmiljø, og Stortingets nest største partigruppe, hvilket Pedersen svarte. Men det er også relevant å påpeke at AUFs politisk korrekte meningspoliti har jeg til gode å se utfordre andre enn høyresiden for sine meninger.

Les også

Minerva

Inntil videre ser jeg frem til å høre Eskil Pedersen rykke ut og be muslimske ledere, foreldre og medier ta ytringsansvar, om måten de omtaler jøder og Israel på bidrar til en gryende anti-semittisme blant norsk innvandrerungdom.

Frp har bidratt til en mer hatsk debatt om innvandring, sier Pedersen. Den notoriske “Drømmen fra Disneyland”-kronikken er kremeksempelet. FrP har et ansvar for hvilke holdninger de fremmer, sier Pedersen. Når Eskil Pedersen ber FrP ta ansvar for holdningene de skaper, glemmer han at det ofte er holdninger de selv har. Om det er tilfelle at man mener noe, er ikke sensur, enten ved tvang eller den moralske indignasjonens press, legitimt.

“Drømmen om Disneyland” var et lavmål, en konspiratorisk smørje, som ikke substansierte sine vrangforestillinger. Motforestillingene jeg har til “Drømmen fra Disneyland” handler imidlertid om dette, ikke at Tybring-Gjedde, og hans væpner Andersen, ikke tenkte gjennom konsekvensene av kronikken. Om de mener det de sier, har de lov til å si det. Det de derimot har et ansvar for, er å tenke godt gjennom innholdet i det de sier. Der sviktet den kronikken, fra sine vage insinuasjoner til de rabiate anklager. Siv Jensens kritikk av motbøren kronikken møtte, var nesten mer ubehagelig – da den bar mer preg av taktikk enn overbevisning.

Snevrer inn debatten

Men Eskil Pedersen gjør selv en tabbe når han går så hardt ut mot Frp. For det første er det urimelig, for det andre avsporer det en viktig prinsipiell debatt om rommet for potensielt subversive og provoserende ytringer. Det både snevrer inn en bred debatt, som handler om langt mer enn ett partis holdninger, og det underkjenner at FrP – før de ble angrepet direkte – faktisk var i gang med en moderering og selvransakelse etter 22. juli. Både Siv Jensen og diverse andre tillitsvalgte, har sagt at de skal revurdere ordene sine. Selv Tybring-Gjedde har beklaget kronikken.

Eskil Pedersen kunne kommet med et reflektert innspill, men reduserer det til en politisk skyttergravskrig. Det gir grobunn for økt polarisering, nettopp det en slik debatt burde forsøke å bevege oss vekk fra.

Men la oss la AUF/Ap versus Frp aspektet ligge, og gå til substansen – i den grad den finnes – av nyordet ytringsansvar – og dets potensielle politiske implikasjoner.

Pedersens krav om “ytringsansvar” er et ekko fra debattene om Muhammed-karikaturene. Da var det nettopp de potensielle voldelige reaksjoner mange redaktører oppgav som årsak for sin selvsensur.

Tok disse et eksemplarisk ytringsansvar, slik Pedersen ser det, disse redaktørene som gjemte seg fra konfrontasjonen? Eller viktigere, hva med redaktørene som turte å forsvare satirens plass i samfunnet og nektet å la trusler kneble ytringsfriheten? Tok de ikke sitt ytringsansvar? Misbrukte de sin ytringsfrihet?

Voltaire sa aldri “Jeg hater det du sier, men vil dø for din rett til å si det.” Det var en biograf som skrev det. Men man kan tilgis for å tro han sa det, fordi hans ånd tilsa at han kunne sagt det. Det kunne ikke Eskil Pedersen. Som for så mange unge Ap-broilere: Pedersens lojalitet ligger til partiet, ikke til noen abstrakte prinsipper.

Sannheten er ubehagelig, og kan ha vonde konsekvenser. Satiren kan provosere og såre, men er av grunnleggende verdi. Retten til å krenke er grunnleggende. Kritikk av makten, både når den misbrukes og sementeres er nødvendig. Å mane til sinne over urettferdighet, er legitimt. Å bruke et målende og emosjonelt språk i sitt politiske budskap er naturlig, selv om man må være bevisst substansen i bunn.

Mellom rimelig kritikk og spekulativt oppvigleri har vi en enorm gråsone for ytringer der definisjonen av begge alternativer dels passer. Beveger vi oss inn på sporet der “misbruk av ytringsfriheten” og “ytringsansvar” blir en del av stemplinger av ytringer man misliker, risikerer vi både inflasjon og utvanning – som rammer de uttrykk der nær alle vil være enige om at de som ytrer må ta ansvar for konsekvenser. Men for de tilfellene trenger vi ikke nye ord, og politiske definisjoner.

Illiberale impulser

Jeg er blant dem gjerne skulle sett et mer bevisst forhold i Frp til hvordan de påvirker både integreringsdebatten, og selve integreringen. Likevel mener jeg dette best gjøres med å utfordre substansen, og jeg merker at jeg instinktivt skremmes når det er FrPs misbruk av ytringsfriheten, ikke selve innholdet i ytringene, som kritiseres.

Der jeg kan følge Pedersens kritikk av Frp er der de taler mot det som bør være bedre vitende, som Per Willy Amundsens påstander om muslimsk flertall (selv om FrP ikke er alene om å spre myter om innvandringsstatistikk). At disse påstandene følges opp med å så tvil om SSBs politiske agenda, er virkelig uholdbart. Her bør FrP vite at de undergraver tilliten til et felles kunnskaps— og beslutningsgrunnlag, ikke ved metodekritikk, men konspiratoriske anklager om skjulte agendaer. Det bør de holde seg for gode til. Det handler ikke om meninger, men om spekulativ agitasjon. Men fordømmelsen må være moralsk, ikke juridisk forankret.

I dagens Aftenposten avslører Pedersen sine illiberale impulser. For Pedersen hopper for ureflektert mellom kritikk av substansen i Frp's innvandringsskeptiske uttalelser, og dere blotte tilstedeværelse. ”Jeg er i min fulle rett til å si at Siv Jensen aldri burde ha sagt [at Norge snikislamiseres] fordi det er en virkelighet som etter min mening ikke eksisterer…”, skriver han, som om målestokken for hva andre bør si er hva Eskil Pedersen oppfatter som korrekt. Spørsmålet er heller om Siv Jensen står inne for en slik konspiratorisk tenkning, enn om hun vurderte konsekvensene godt nok.

Hverken Ap eller AUF er noen fyrtårn når det gjelder forsvar for personvern og ytringsfrihet. Deres sosiale liberalitet begrenser seg til det mellommenneskelig og amoralske, men står desto svakere der forholdet mellom stat og individ skal reguleres.

FrP må ta “ytringsansvar”, sa Eskil Pedersen, men hva om de ikke gjør det? AUF har tidligere politianmeldt Frp for rasisme. ”Ytringsfriheten er ikke under press i Norge,” sier Pedersen. Det er lett å tolke ham dit at han mener vi har mye å gå på. Hva vil Pedersen gjøre med dem som ikke tar sitt ytringsansvar på alvor? Når blir konsekvensene av ytringer man ikke får bukt med delegert selvdisiplin, så alvorlige at de må bekjempes med andre midler?

“Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke,” tvitret Eskil Pedersen onsdag formiddag. Det kan ha vært forsøk på visdomsord, men det hadde en ekkel eim av trussel.

Les også

  1. Stakkars Siv Jensen

  2. Beklaget Sandberg-utspill og angrep Eskil Pedersen

  3. Unnskyldningens tid