Meninger

Norsk oljepolitikk utøves fortsatt som om klima ikke er noe man behøver å tenke på | Anders Bjartnes

  • Anders Bjartnes

Det største og viktigste vil være å koble Norges finansielle ressurser med norske selskaper som kan bygge ut fornybar energi i stor skala utenfor landets grenser, skriver Anders Bjartnes. Her fra en vindpark på Jæren. Tom A. Kolstad

Samtidig vil Norge være «good guy» i det globale klimastrevet.

Norge står på terskelen til det grønne skiftets epoke. Veksten må komme i næringer som bidrar til en klimariktig fremtid.

Det grønne skiftet er blitt et begrep som mange bruker, som andre gjør narr av og som noen ikke vil ta opp i sitt vokabular. Begrepet signaliserer at vi står oppe i en varig endring vi ikke kan vike unna.

Anders Bjartnes Privat

Jeg har valgt følgende definisjon: «Det grønne skiftet er en kontinuerlig pågående, uavvendelig og ustoppelig prosess, som innebærer reduserte klimautslipp og forbedret ressursproduktivitet i alle samfunnssektorer og samtidig byr på nye muligheter for verdiskaping».Er det grønne skiftet i gang? Svaret er opplagt ja. Det renner daglig inn nyheter som viser at klimatrusselen blir tatt mer alvorlig, at land skjerper sin politikk, at teknologi utvikles og modnes og ikke minst at finans— og næringsliv forstår hvor pilen peker.

Det er simpelthen ikke noe alternativ. Kloden tåler ikke at vi fortsetter som før. Spørsmålet er ikke om det skjer et skifte, men hvor fort endringene kommer.

Vi hadde etterkrigstiden, og vi har gjennomlevd oljealderen – de siste 15 årene i sammenfall med Kinas vekst, årstidenes råvareboom, høye oljepriser og en eksplosjon i de globale klimautslippene. Denne globale ut utviklingen har vært uhyre gunstig for Norge. Pengene har ramlet inn i Oljefondet.

En ny epoke

Nå står vi i overgangen til en ny epoke. Oljen blir mindre viktig, mens vekstmulighetene ligger i sektorer som bidrar til at klimautslippene kommer ned – både innenfor og utenfor Norges grenser.

Et viktig utviklingstrekk i den norske klimapolitikken er at linken mot verdiskaping gradvis er blitt tydeligere. Det er stort potensial innen grønn skipsfart, fornybar energi, ren aluminium og på mange andre områder.

Man kan ikke både få storstilt petroleumsutvinning i Arktis gjennom store deler av dette århundret og null utslipp av CO2

Det er bred politisk enighet om at videre satsing her er veien å gå. Vi er mange som kan ønske større fart og mer tyngde. Men det er mye bra på gang.

Det er når det kommer til oljesektorens fremtid, at den virkelige uenigheten om norsk klima- og energipolitikk kommer på bordet. Norsk oljepolitikk utøves fortsatt som om klima ikke er noe man behøver å tenke på.

Den bygger på forventninger om fremtidig oljeetterspørsel som langt overstiger hva togradersmålet tåler. Satsingen på olje og gass i Barentshavet er rotfestet i en slik analyse – et veddemål mot klimapolitikken.

Henger ikke sammen

Samtidig vil Norge være «good guy» i det globale klimastrevet. Dette henger ikke sammen. Man kan ikke både få storstilt petroleumsutvinning i Arktis gjennom store deler av dette århundret og null utslipp av CO2.

For oljeinteressene er det en behagelig innramming av diskusjonen når konfliktlinjen står mellom «grønne idealister» (stopp oljen nå!) og «velstandens garantister» (oljen sikrer velferden!).

Norske politikere fra maktens partier har hittil vegret seg med å trekke konsekvensene av en slik forståelse

Virkeligheten er mer kompleks. Fra et klimaståsted gir det ingen mening å skru igjen lønnsomme oljekraner. Derimot er det all grunn til å advare mot å satse store penger på leting etter olje og gass i nye områder langt nord og øst i Barentshavet.

Eventuelle funn der skal tjene sine penger i perioden etter 2030 – i konkurranse med fornybar teknologi som stadig blir billigere og i en verden der klimapolitikken løpende strammes til.

Staten – skattebetalerne – bærer risikoen slik oljeskattesystemet er utformet, og gjør oss alle til deltagere i veddemålet mot klimapolitikken som 23. konsesjonsrunde representerer.

Oljepolitikk må reformeres

Oljesektoren bygger på en forretningsmodell som trues av klimapolitikk. Statoils dreining av strategien under Eldar Sætres ledelse er et eksempel på at denne erkjennelsen siger inn. Oljeland er i risikosonen.

Men norske politikere fra maktens partier har hittil vegret seg med å trekke konsekvensene av en slik forståelse. Man vil ikke se den helt opplagte linken mellom klima og olje.

Denne virkelighetsvegringen må opphøre. Norsk oljepolitikk må reformeres for å være robust og lønnsom i en verden der klimapolitikken lykkes.

Dessuten står troen på «den evige olje» i veien for et nytt nasjonalt konsensus som kan gi tilstrekkelig kraft og styrke bak omstillingen Norge trenger.

Ressursene må settes inn på å fylle gapet som oppstår når oljeinntektene reduseres. Det blir ikke lett, for ingen andre næringer har tilnærmelsesvis samme betalingsevne som oljesektoren har hatt i en periode med høye priser.

Men i en fremtid der den fossile energien gradvis mister grepet, vil oljeprisene presses ned i takt med redusert etterspørsel. Vi står derfor i fare for å gjøre massive feilinvesteringer dersom oljepolitikken ikke dreies i retning av høsting.

Vekst innen fornybar energi

I det grønne skiftets epoke må Norge tenke vekst og ekspansjon innen fornybar energi og sektorer som bidrar til lavere klimautslipp og økt ressursproduktivitet.

Dette handler om å få til nyskaping gjennom politikk som legger til rette for forskning, innovasjon og bedre kapitaltilgang – i tillegg til stimulanser som skaper marked for det nye og grønne.

Men det handler også om store strategiske grep, og her er både Arbeiderpartiet og Høyre altfor defensive. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg må tørre å tenke stort.

Spørsmålet er hvordan vi kan kombinere verdiskaping med kraftfulle bidrag til at den globale energiomstillingen skyter fart

Det største og viktigste vil være å koble Norges finansielle ressurser med norske selskaper som kan bygge ut fornybar energi i stor skala utenfor landets grenser.

Kapital fra Oljefondet i samspill med kompetansen i selskaper som Scatec, Statoil, Statkraft, DNV GL og DNB kan danne en stor norsk grønn klynge. Den kan både både gi arbeidsplasser og verdiskaping innenlands og bidra til at den globale energiomstillingen setter fart og utvides.

Gassens fremtid er usikker

Også i relasjonen til våre europeiske naboland er det grunn til å etterlyse nye strategiske grep. Gassens fremtid i Europa er usikker. Etterspørselen vil falle.

Hvor mye og hvor fort vet vi ikke, men for Norge som stor gasseksportør er dette viktig. Ved å ta posisjoner innen fornybar energi, både som eksportør og investor, kan Norge i alle fall delvis kompensere for bortfallet av gassinntekter.

Spørsmålet er hvordan vi kan kombinere verdiskaping med kraftfulle bidrag til at den globale energiomstillingen skyter fart. Finner vi svaret, kan oljelandet Norge unngå å bli en taperstat i det grønne skiftets epoke.

Anders Bjartnes er forfatter av boken «Det grønne skiftet», ansvarlig redaktør i nettmagasinet Energi og Klima og for Norsk Klimastiftelses publikasjoner

Les også:

Les også

«Regjeringen bruker issmeltingen i Arktis som unnskyldning for å bore etter enda mer olje»

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på FacebookogTwitter

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ny fornybar energi kan endre maktforhold mellom stater

  2. KRONIKK

    Hvis jeg var finansminister nå, ville jeg... | Nina Jensen, miljøgeneral og Siv Jensens søster

  3. DEBATT

    «Vi skal ut av oljeavhengigheten og finansiere en eldrebølge. Derfor må vi være ærlige om to ting."

  4. ØKONOMI

    Sveinung Rotevatn svarte Greta Thunberg: – Vi vil ikke stoppe oljeproduksjonen over natten

  5. POLITIKK

    SV vil strupe den offentlige oljeforskningen

  6. VITEN

    Vil de bry seg om Trumps klima-nei?