- Jeg er veldig opptatt av at det sparker

  • Forf>rolf Øhman (foto)
  • <forf>anne Hafstad<
Camilla Kolbræk (29) og Espen Hivand (30) gleder seg til barnet som skal komme i april, men er mer på vakt enn de fleste andre etter at deres første barn døde i mors liv.

Camilla Kolbræk og Espen Hivand har opplevd alle blivende foreldres skrekk. Barnet de ventet, døde i mors liv. Ny norsk forskning leter etter svar på hvorfor det skjer.

–Det var veldig vondt å reise fra sykehuset med den tomme bagen. Den var så full av alt vi hadde sett frem til. Vi hadde brukt mye tid på hva vi skulle ha med oss, sier Camilla Kolbræk (29) og Espen Hivand (30). Vi møter dem i det koselige og lune huset i Sætre, en times kjøring fra Oslo.

Emil døde før han fikk se dagens lys, 13. februar i fjor. Barnet de hadde gledet seg til å se vokse opp, fikk ingen fremtid. Han døde fordi morkaken var full av blodpropper.

Camilla og Espen er ikke alene. Hvert år dør mellom 180 og 240 barn i Norge i mors liv. Hvorfor det er slik har forskerne i de aller fleste tilfellene ingen sikker forklaring på, selv om man vet noe. Det er blant annet vist at blodpropp i morkaken, som hos Camilla, kan føre til fosterdød. I tillegg gir svangerskapet i seg selv økt risiko for blodpropp. Internasjonal forskning tyder også på at genfeil kan være en medvirkende årsak.

Søker svar.

I en omfattende undersøkelse blant kvinner som har opplevd at barnet døde i mors liv, tar norske forskere sikte på å komme et skritt nærmere årsaken til hvorfor det skjer, samt å undersøke hvilke konsekvenser en slik opplevelse får for kvinnen og familiens videre liv og helse.

–Vi skal særlig se på arvede og erververvede forandringer i blodet som en risikofaktor for dødfødsler, sier lege, stipendiat og prosjektleder Linda Björk Helgadóttir, Kvinnesenteret, Ullevål Universitetssykehus. Det innebærer at blodprøver fra kvinnene skal undersøkes grundig med tanke på ulike mekanismer som kan påvirke blodets evne til å levre seg, samt ulike gener som kan ha betydning for dette.

Godt å vite.

Camilla og Espen føler at det er godt å vite hvorfor Emil døde. Og synes det er fint at det forskes på dette.

Søndag kveld 10. februar i 2008 kjente Camilla en sterk kynner som var helt annerledes en det hun hadde kjent før.

Mandag morgen følte hun seg kvalm og uvel og ringte sykehuset fordi hun også synes det var vanskelig å kjenne liv. Der svarte de at hun skulle drikke saft. Hun roet seg, og de to unge som gledet seg til barnet, dro til sykehuset som planlagt først onsdag.

Sentralt i undersøkelsen står også hvordan foreldrene blir møtt og ivaretatt av helsevesenet.

Det kan handle om alt fra hvordan de blivende foreldrene blir informert om at barnet de venter ikke lenger lever til oppfølging etterpå med råd om å bruke tid med det døde barnet, holde det, ta bilder, og ha en ordentlig begravelse er det fagfolkene mener er best.

Uvirkelig.

–Først ble jeg undersøkt av en lege. Så hentet hun en lege til. Hun sa med en gang: Her er det noe galt.

–Ja, men han lever?

–Nei, svarte legen.

–Da gikk jeg litt i pause, sier Espen stille.

Fødselen ble satt i gang, men ble langt mer dramatisk enn forventet. Legene måtte kjøre Camilla til operasjonsstuen og gi henne narkose. Så ble Emil født. Tilbake på det tomme sykerommet satt en fortvilet Espen og lurte på om han nå skulle miste både barnet sitt og samboeren. Så kommer jordmoren inn med den lille gutten. Dynen dekker både kroppen og ansiktet.

–Her er sønnen din, har du lyst til å se ham?

–Så var vi der da. Sønnen min og jeg. Helt alene. Jeg måtte hilse på ham, forteller Espen. Det første møtet med Emil er det fortsatt vanskelig å snakke om.

Gode råd.

Da Camilla og Espen fikk vite at Emil var død, var deres første reaksjon at de ikke vil se ham.

–Heldigvis var det noen som var klokere enn oss, sier Espen nå. Personalet ved Bærum sykehus anbefalte dem å holde ham, snakke med ham, bli kjent med ham.

I tre dager var de sammen med gutten sin før de tok avskjed.

–Vi ble redde for å bli glad i ham.

I dag er de glade for rådene, og tiden de fikk. Emil fikk en fin og verdig begravelse og Camilla og Espen har i dag en grav de kan gå til. De forteller at det var godt å dele begravelsen og sorgen med familie og venner. Tiden etterpå har vært tøff, men de er ikke bitre.

–Vi har vært sinte, og vi har lurt på om noe kunne vært gjort annerledes. Bitterhet må være en vond følelse å leve videre med, sier Camilla. De føler at de er blitt godt ivaretatt på sykehuset hele veien.

Gravid igjen.

De to snakker åpen og reflektert om hva de har vært igjennom. Camilla stryker seg fra tid til annen over den voksende magen som er et tydelig bevis på at et nytt barn er på vei. De gleder seg, men er også redde.

–Vi vet jo at det kan gå galt. Jeg er veldig opptatt av at det sparker, sier Camilla. De er godt i gang med å gjøre det som skulle være et gutterom om til et rosa jenterom, og forbereder seg som andre blivende foreldre.

–Hva har det dere har vært igjennom gjort med forholdet dere imellom?

–Vi snakker mye sammen, og kjenner hverandre godt. Vi har delt sorgen og er nærmere hverandre nå enn noen gang, men vi hadde også et godt utgangspunkt. Vi er både bestevenner og kjærester.

I et lite sølvhjerte har de unge foreldrene et lite bilde av Emil, gutten de fikk for et år siden, men som aldri fikk vokse opp.