Gjøkungens svake vinger

  • Utenriksredaktør

DYRT. Forsvarsminister Grete Faremo sier Norges valg av kampfly ligger fast, og at dette er bygd på solid faglig arbeid. Hva vet norske eksperter som USA ikke vet?

USAs forsvarsminister Robert Gates: «Administrasjonkostnader med stor slagside gjorde meg sprø». (Briefing i Representantenes hus’ underkomité for forsvarsbevilgninger 24. mars 2010).

Norges forsvarsminister Grete Faremo: «Det (F-35) var også det rimeligste, basert på de mottatte tilbudene 28. april 2008». (

Les også

Valget står fast

i Aftenposten, 31. mars 2010).

Siden disse uttalelsene har mye skjedd med USAs største og dyreste våpenprogram noensinne – Joint Strike Fighter, F-35 Lightning II. Forsvarsminister Faremo forsikrer, hennes departement vil: «naturligvis løpende vurdere om endringene i USA får konsekvenser for vår planlagte anskaffelse og leveranse av fly». Det underlige er at alle de alarmerende meldingene som nå kommer fra Kongressen, fra det amerikanske forsvarsdepartementet i rapporter til Kongressen, fra et program som er i store tidsvanskeligheter og der kostnadene bare fortsetter å stige med rekordfart, tilsynelatende ikke har rokket ved den norske utredningen som førte til at Regjeringen valgte F-35 i 2008, fordi det var «billigst og best.»

Underlig

Det er også underlig at forsvarsministeren kan skrive: «Sammen med USA og de andre partnerlandene blir vi en betydelig og stor kunde for Lockheed Martin, og F-35 vil utgjøre hjørnesteinen i det fremtidige luftforsvaret i alle disse landene.»

Danmark, et av de åtte partnerlandene, utsatte 24. mars sitt valg av kampfly med fire år. I Nederland, et annet partnerland, er det full regjeringskrise, delvis på grunn av flyvalget som ennå ikke er foretatt. I Storbritannia diskuteres det meget seriøst om innkjøpet av F-35 skal halveres. Det er langt fra sikkert at de til slutt virkelig vil kjøpe F-35, på grunn av all usikkerheten rundt prosjektet, ikke minst prisen. I USA sies det at «begrepet overkommelig pris» (affordability) ikke lenger skal brukes om JSF. Men hva står det i tilbudet fra Lockheed Martin til Norge?

«Overkommelig pris gjennom hele tjenestetiden er fortsatt grunnfjellet i F-35 programmet». (RFBI 2008)

Stiger

Den siste rapporten fra Pentagon til Kongressen forteller hvorfor «affordability» er forlatt. Alle kostnadsøkninger på over 15 prosent må fremlegges for de bevilgende myndigheter ifølge Nunn-McCurdy loven. Grensen ble formelt brutt 1. april. Kostnadene har økt med 90 milliarder dollar siden 2008. Hele programmet kan komme opp i svimlende 388 milliarder dollar.

Mer interessant for oss er at rapporten sier at produksjonskostnadene pr. enhet, forskning og utvikling ikke tatt med, kan komme opp i 136 millioner dollar (ca. 815 millioner kroner), mot opprinnelig anslått i 2002 rundt 60 millioner pr. stk. 136 millioner er et gjennomsnitt for alle de tre versjonene av F-35 og kan følgelig ikke brukes direkte om den rimeligste typen som Norge skal kjøpe. Men likevel får vi et stort kostnadsgap som er uforklarlig for alle andre enn Forsvarsdepartementet.

Tilbud?

Faremo snakker fortsatt om «tilbud» på 18 milliarder norske kroner for 48 fly, selv om FD overfor Stortinget har innrømmet at det egentlig bare er et anslag. Selv med 100 millioner dollar (600 millioner kroner) i innkjøpskostnad pr. fly, blir altså totalkostnaden 29 milliarder kroner! Det er fem milliarder høyere enn det angivelig dyrere, statsgaranterte tilbudet fra Sverige, hvori opptatt ekstra norske beregninger.

F-35 er i ferd med å bli en gjøkunge i det amerikanske forsvaret. Frykten er nå at kostnadsutviklingen vil både ta penger fra andre, viktige våpenprogrammer og at svaret kan bli det samme som for superflyet F-22. Det var opprinnelig tenkt produsert i 750 eksemplarer. Det ble 175 før det ble stanset i fjor. Etter planen skal USA ha 2443 F-35. Det kan bli færre fordi kostnadene blir så mye høyere, noe som igjen fører til høyere stykkpris. Det vil igjen få betydning for de norske beregningene, som er basert på høyt antall, i USA og de åtte partnerlandene.

Glupsk

Så dermed blir F-35 en glupsk gjøkunge også i et presset norsk forsvar, som har måttet utsette oppbyggingen av Hæren, som ennå ikke har klart å innfase alle de fem fregattene, som har pusset på overvåkingsflyet Orion med nye vinger, som ennå ikke har fått de nye helikoptrene på plass, som har et ubåtvåpen som så vidt flyter. F-35 blir ikke bare dyrere i innkjøp, det blir også svært mye dyrere å fly enn dagens F-16. Utredningen om lokalisering av baser for F-35 viser at det går 10 milliarder kroner, et tredjedels forsvarsbudsjett, bare til å forberede bruk av kampflyet, om basen blir lagt til Bodø eller Ørlandet.

Men valget står fast, skriver forsvarsminister Faremo. FD må ha kunnskaper som ingen andre, ikke produsenten Lockheed Martin, ikke den amerikanske riksrevisjonen (General Accounting Office), ikke ulike avdelinger i Pentagon har. Det er imponerende.