Meninger

Kort sagt, fredag 4. desember

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Barnekreftavdelingen. Rolness om islam. Krigshistorie. Her er dagens kortinnlegg.

Barnekreftavdelingen var et godt sted for oss

Et foreldrepar gis masse spalteplass i Aftenposten 29. november om barnekreftavdelingen på Rikshospitalet. Vi har selv vært i en parallell situasjon, på samme avdeling med en tre år gammel gutt med leukemi, en lillesøster på to år og tredjemann som ble født underveis.

Vi reagerer sterkt på Aftenpostens ensidig negative vinkling. Foreldrenes utsagn om at de ble behandlet som hunder, er langt fra vår virkelighetsoppfatning. Vi opplevde en varme, oppriktig engasjement og profesjonell holdning fra alle ansatte vi hadde med å gjøre: leger, pleiepersonell og aktivitetsansatte på lekerommet.

Lokalene var trange og rommene små, men det var underordnet opplevelsen av å få hjelp i en grusom situasjon. Når vi var på sykehuset, var vår sønn ofte så syk at den arkitektoniske utformingen neppe hadde betydning, heller ikke for oss foreldre. At avdelingen var dimensjonert for at én forelder overnattet, fungerte greit for oss. Et større isolasjonsrom hadde ikke gjort krisen mindre.

«Familielivet» var i hjemmet så ofte vi kunne. Poenget var å få være sammen og å få den beste behandlingen som fantes. Og det fikk vi.

Barneavdelingen på Rikshospitalet sliter med dårlige lokaler på mange plan. Og vi støtter fullt ut de ansattes ønske om mer plass for å yte den behandling og omsorg de ønsker, samt tilgang til uteareal. Det må ha høyeste prioritet i planlegging av nytt OUS. Leiligheter med egen utgangsdør til familier som er rammet av barnekreft, er dog høye krav sett i et større perspektiv. Påstand om «verdens verste avdeling» må virke skremmende på andre foreldre. For oss var kreftavdelingen et trygt og godt sted å være da vi hadde et alvorlig sykt barn.

Vi er takknemlige for den hjelp og verdighet vi fikk – og for at vi bor i et land hvor avansert helsehjelp er tilgjengelig for alle.

Kristin Ramm og Trond Olaf Haugland, foreldre


Rolness og «islamkritikk»

Kjetil Rolness er fortsatt på gale veier. Han svarer meg i Aftenposten 18. november om det han kaller islamkritikk. Han bruker muslimer som referanse i kritikken: Muslimer tar ikke klart nok avstand fra urett begått i islams navn. Rolness har vist til urett i «mange muslimske land»: tvangsekteskap, flerkoneri, enkle skilsmisser for menn og annet (Aftenposten 21. november). Han gjør en prinsipiell feil.
Han kritiserer en tro (islam) ut fra det troende (muslimer) gjør – eller ikke gjør. Men han vil ikke se selve troen. Da husker jeg det vi en gang ble fortalt på skolen: Hvem har vel historisk sett vært blandet inn i flere store kriger enn kristne? Og når det gjelder kristendom: Er disse «kristne» rett referanse?

Et eksempel til: Når Israel – selvdefinert «jødisk» stat – bomber Gaza og tar palestinsk land, er det referanse for å kritisere «jødedom»? Som Rolness bruker selvdefinerte «muslimske land» til referanse for å kritisere islam?

Nei, la oss se mer alvorlig på «religionskritikk» enn det Rolness gjør. Rolness treffer ikke med angrepet sitt på «islam».

Trond Ali Linstad, redaktør av boken «Hva sier Koranen»


Skal historikerne anerkjenne juks?

At tre faghistorikere har avdekket grove feil i Marte Michelets siste bok, har falt mange tungt for brystet.

I Aftenposten 30. november søker de tre forleggerne Frode Molven, Per Nordanger og Trygve Riiser Gundersen å bagatellisere Michelet-bokens svakheter ved å ta utgangspunkt i en gjennomgang av historieskrivingen om holocaust i Norge.

Forleggerne har rett i at det tok påfallende lang tid før norske faghistorikere for alvor begynte å beskjeftige seg med holocaust. Dessuten at det var personer utenfor det faghistoriske miljøet som viste vei, og kanskje endog at faghistorikerne tidvis har strittet imot og fremmet «sneversynt kritikk».
Gjennomgangen munner imidlertid ut i en konklusjon om at det er «i dette lyset vi bør se Marte Michelets bøker». Implisitt sier de dermed også at det er i dette lyset vi bør tolke kritikken av hennes siste bok.

Et slikt perspektiv er misvisende. Hvis rapporten fra de tre faghistorikerne «isolert sett [er] solid», slik forleggerne skriver, har Michelet manipulert kilder for å understøtte sine egne teser. Hun har således frarøvet sin egen bok enhver troverdighet.

Kritikken av boken må forstås på en slik bakgrunn: Ingen faghistoriker med respekt for seg selv aksepterer juks med kildene. Selv om en «motbok» muligens ikke er «noen god modell for historisk kunnskapsproduksjon», har de i visse tilfeller vist seg berettiget for å avsløre juksemakere og overbevise forleggere og andre som forsøker å bagatellisere jukset.
Kronikkforfatterne etterlyser «en mer reell offentlig samtale» og kommer med en oppfordring til å «anerkjenne motparten».

Tre faghistorikere har brukt to år på å dokumentere at tesene i norgeshistoriens mest omtalte sakprosabok i stor grad hviler på feiltolkninger og kildemanipulasjon. De tre skriver saklig og balansert både i boken og i den påfølgende debatten. Alt ligger således til rette for en «reell offentlig samtale».

Er kravet fra forleggerne at faghistorikerne skal anerkjenne Michelets metode?

Sigurd Sørlie, førsteamanuensis, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Islam
  3. Kjetil Rolness
  4. Oslo universitetssykehus (OUS)
  5. Krigshistorie