Meninger

Pålagt å etterligne

  • Sara Aimée Smiseth

Graver den klassiske musikkultur sakte, men sikkert sin egen grav?

En god musikkutdanning bør ha som mål å skape utøvende kunstnere med individuelle (ikke kollektive) meninger og uttrykk. Norges musikkhøgskole reviderer stadig læreplaner, men det er professorene som ikke forholder seg til disse endringene som fører gammelt tankegods videre. All verdens revisjoner av fagbeskrivelser ser dermed ikke ut til å kunne endre vedtatte sannheter.

Som student på det flamske musikkonservatoriet i Brussel hadde jeg en samtale med to fiolinister om Sibelius’ fiolinkonsert. Den ene studenten mente at dette var et flott verk som fortjener å bli spilt mer. Den andre var overbevist om at det alltid er en grunn til at visse komponister ikke blir spilt like mye, og at det er mer fornuftig å bruke tid på de komponistene man vet er bra.

Musikalsk kulturforskjell

For det første viser denne uenigheten en interessant musikalsk kulturforskjell – Sibelius er mer anerkjent i nordiske land enn i det mer franskorienterte Belgia. For det andre viser det en motvilje til å spille mindre kjent repertoar. Som alle de kvinnelige komponistene som i praksis aldri blir gitt noen betydning for vår standardiserte musikkhistorie.

Dette gir et innblikk i den vestlige klassiske musikkens verden som så til de grader er preget av århundrer med mannsdominans og musikalsk elitisme. Til tross for bedring er det likevel et faktum at 7 av 53 professorer på Norges musikkhøgskole i dag er kvinner. Tygg litt på den.

Hierarki

Man kan se et hierarki i musikken som lever i beste velgående. Øverst ruver komponisten, eller kanskje den sfære der den genierklærte komponist henter sine ideer fra: Pave Gregor nedtegnet melodiene som Vår Herre hvisket ham i øret gjennom en hvit due, og vi har en lignende oppfatning av Mozarts rene manuskripter. Denne geniale kunst gis videre til en stakkars student som skal formidle de høye sfærers musikk til et jordisk publikum. Stafettpinnen (notene) er av enorm betydning fordi de inneholder komponistens intensjoner. De siste tiårenes fokus på urtext-utgaver (likest mulig originalmanuskriptet) har gjort det lettere enn før for professorer verden over å si at visse måter å spille på er feil i henhold til utgaven. Notene får således høyere rang enn utøveren selv.

Denne sfærenes musikk skal så ut til et publikum. Skjønt, nå er vi langt fra Pave Gregors hvite due. Musikken forstyrres av dårlig akustikk, hosting fra det dominerende hvithårede publikum og utøverens feilbarlighet. Og publikum er forutinntatt; Schubert og Brahms er himmelsk bra, ukjente komponister er ikke genierklærte og kalles dermed «interessante». Kan man lytte åpent med et slikt tankegods?

Graver den klassiske musikkultur sakte, men sikkert sin egen grav? Innspillinger av de samme verkene som for førti år siden utgis stadig, egentlig uten store forskjeller. Musikkstudenter er fortsatt pålagt å etterligne sin lærer, og hierarkiet reproduseres stadig.