Kunnskap dreper frykt

Kjønnsdebatten preges av lettbent føleri og synsing heller enn fakta og forskning. Det er det ingen grunn til.

Les også:

Les også

Kjønnsforskere vil reise kjerringa

KJØNNSFORSKERNE fikk seg en real nesestyver av Harald Eia i programserien Hjernevask. En nesestyver er alltid ubehagelig, men det er ingen tvil om at Eia har gjort dem en kjempetjeneste. Han fikk nemlig en hel nasjon til å snakke om kjønnsforskning rundt frokostbord og kaffeautomater. Og problemet med kjønnsforskningen er ikke at den tar for stor plass i samfunnet, for å uttrykke det forsiktig.

Alle har et kjønn

Det ser ut til at alle føler seg som eksperter i kjønnsspørsmål. I sommer fikk vi bisarre eksempler på det, da Aftenposten trykket nyhetssaken om at 90 prosent av artistene Øyafestivalen booker er menn, kantet med en kommentar som understreket at Øyafestivalen ikke er verst i klassen, men at det gode arbeidet de har lagt ned i for eksempel ukjente, norske artister kan videreføres med et kjønnsperspektiv. At Øyafestivalen svarte, var ventet. Mer uventet var det at mannlige kommentatorer i andre aviser skulle la seg opprøre til å skrive følelsesladet synsing om emnet – uten å støtte seg til fakta og forskning overhodet.

Usynlig forskning

Det samme skjer hver gang vi snakker om likelønn, om kvotering og diskriminering i arbeidslivet, om hijab, kontantstøtte, seksualitet, barnelitteratur, foreldrepermisjon, idealer eller kjønnsrollemønstre. Folk kaster kneippskivene i lunsjbordet så smulene spretter for å løfte harmdirrende pekefingre og fråde over alt som er galt. Men få har annet enn egne erfaringer og refleksjoner å vise til. Ingen snakker om årsakene til at både kvinner og menn har lett for å velge menn. Ingen snakker om skjulte strukturer som noe annet enn konspirasjonsteorier. Ingen i kulturlivet snakker om de positive erfaringene med kvotering til ASA-styrene, selv om motforestillingene var de samme den gangen. Ingen snakker om hvordan holdninger reproduseres.

Sementerte holdninger

Den som vil diskutere kjønn på en skikkelig måte, har et vell av forskning å forankre meningene sine i. Men det er jo selvsagt brysomt, det krever både innsats og fordypning. Dessuten er det ubehagelig når våre sementerte holdninger utfordres, for ikke å snakke om å endre vår selvforståelse. Lunsjsamtalene blir kompliserte, de bastante konklusjonene vanskeligere å treffe. Følelsesladet synsing er enklere og mer underholdende. Men det kan være verd innsatsen likevel. For kunnskapens rot er bitter – men fruktene er søte.