Konflikt er normalt, ikke galt
DEBATT I DET ÅPNE. Nordmenn blir redde hvis folk blir sinte på noe som er sagt, og hvis en debatt vekker kraftig engasjement. Da frykter de at noe galt er i ferd med å skje. En underlig holdning.
"ET SAMFUNN UTEN konflikter er ikke et samfunn for mennesker, men et samfunn for maur," skrev Karl Popper i sitt politisk-filosofiske hovedverk "The Open Society and Its Enemies". Friedrich Nietzsche formulerte litt av det samme i en morsom, om enn noe tvilsom aforisme: "Mennesket søker ikke etter lykken, det gjør bare engelskmannen." Martin Sandbu omskrev dette i helgen til en like morsom (og nesten like tvilsom) spissformulering: "Mennesket søker ikke etter dialog, det gjør bare nordmannen."Sandbu er styreleder i tankesmien Liberalt Laboratorium som i helgen sto for et uvanlig fokusert seminar om ytringsfrihet og religionskritikk i det liberale samfunn, ett år etter at karikaturstriden tok av med vold og trusler.Ingen søker mer etter dialog enn nordmenn, hevder Sandbu, som har bodd hele sitt voksne liv i England og USA.Har han rett? I norsk debattkultur er det gjerne slik at sinne og raseri tas som tegn på at dialogen har brutt sammen: Hvis noen blir sinte, er det noe galt, da har noen gjort noe fryktelig som må beklages.Denne tenkemåten dominerte karikaturstriden og Gaarder-debatten, og gjentar seg stadig, som en hersketeknikk for å diskreditere og helst stoppe debatter.
Forby det man ikke liker.
Frykten for at noen skal bli sinte, såret eller krenket, blomstrer side om side med to andre hersketeknikker, nemlig å lete etter de skjulte motivene til en debattant — og å tro at når noen begynner å kritisere noe, så vil de samtidig forby det de kritiserer, som Arnfinn Pettersen, redaktør for bladet Humanist, sa på seminaret. Også det er en effektiv debattavsporer.Provokasjoner og latterliggjøring har en nødvendig plass i fri meningsdannelse. Det er legitime måter å kritisere på - selv om de tidvis selvsagt mer blir uttrykk for dårlig skjønn og dårlig smak. Man må faktisk leve med det. I et mangfoldig og uoversiktlig samfunn finnes det dertil så enormt mange kryssende tabuer og "hellige" størrelser at ingen kan vente at andre skal ta hensyn til dem.
Norsk fundamentalisme
. Jeg er av dem som mener at ytringsfriheten aldri har stått sterkere i Norge enn i dag. Samtidig er den, som alltid, presset av illiberale krefter. I dag er disse kristen og islamsk fundamentalisme, samt militant nyliberalisme som vil gjøre økonomi til eneste målestokk på alle samfunnsområder. I en slik situasjon er det kritisk at den uformelle ytringskulturen er relativt svak, blant annet slik vi ser den i meningskonformisme og monoman dyrking av dialogidealet.I tillegg er Norge utvilsomt preget av sin egen fundamentalisme, den sekulære (verdsliggjorte, ikke-religiøse). Vi er dårlig trent i å takle religion i det offentlige rom, slik Venstres Odd Einar Dørum sa det i helgen. Ikke-muslimer trenger dessuten å bruke noe mer sosial intelligens når de kritiserer islam, ved å ta hensyn til kunnskapen de trenger og måten de fremmer kritikk på, mente arbeids- og inkluderingsministerens politiske rådgiver, Hadia Tajik, helt berettiget.En like stor utfordring er det å granske bruk av mektig religion for politiske formål, slik det skjedde under karikaturstriden: Tegningene ble et påskudd for noen religiøse ledere i Midtøsten til å presse gjennom det autoritære syn at gudstro er helt uforenlig med ytringsfrihet. Det resulterte i et "manipulert og iscenesatt sinne", som Sandbu sier det.Religion som et politisk redskap for å spisse til en kulturkonflikt, er den viktigste lærdom fra karikaturstriden. Og den ble langt fra bare brukt av muslimer.
