Meninger

Å møte mennesker i sorg | Tuva Sigmundstad

  • Tuva Sigumundstad
    Psykologistudent
Gleden over fjellet var viktig for Tuva og hennes far Atle, Sigmundstad. Etter at han uventet døde under et forsøk på å bestige Kilimanjaro nyttårsaften 2016, skriver hun om hvordan hun har opplevd at det har vært vanskelig for andre å forstå hvordan de kan bistå når mennesker i deres nærhet sørger. Bildet viser Tuva og faren under en av deres mange toppturer.

Nyttårsaften 2016 mistet jeg faren min på Kilimanjaro. Turen vi hadde gledet oss til så lenge, ble til et mareritt. Jeg har i likhet med mange andre fått livet snudd opp ned på et øyeblikk, uten forvarsel og uten et siste farvel.

I løpet av dette året har jeg reflektert mye over hvordan man møter mennesker i sorg. Dette er innsikt jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått, men når jeg først har den, vil jeg gjerne bruke den til noe.

Og, kanskje fordi jeg studerer psykologi, føler jeg et slags ansvar. Et ansvar overfor dere som vil gå den tunge veien med noen som opplever en smerte som ikke er til å beskrive. Og mest av alt, et ansvar overfor deg som sitter alene med sorgen og som synes det er så vanskelig å be om hjelp. For det synes jeg, og.

Jeg er blitt sint, skuffet og lei meg over den manglende evnen eller viljen folk har hatt til å snakke om sorg og smerte.

Mange vet ikke hva de skal si. Noen har gått fra å være nære til perifere venner. Og overraskende mange blir veldig ukomfortable når jeg nevner pappa. Jeg har imidlertid også hatt fantastiske mennesker rundt meg som har gjort alt de har kunnet. Jeg håper dere som leser dette kan bli en slik støtte for noen.

Så her kommer noen råd

  • Prøv å behandle personen som den selv ønsker

Mennesker sørger forskjellig og har ulike behov som kan endre seg over tid.

  • Ta kontakt

Å sørge er en utrolig ensom prosess, så hvis du tenker på meg, la meg få vite det. Jeg vil alltid huske dem som ikke kjente meg så godt, men som likevel sendte en melding. Meldinger er alltid gull verdt, noen ganger er det slitsomt å snakke i telefonen.

  • Inviter på hyggelige ting

Og hvis jeg ikke kan eller har krefter nå, spør meg igjen senere. En kaffe, tur eller middag – det er godt å komme seg ut.

  • Spør hvis du vil vite hvordan jeg har det

Setningen «jeg ville ikke minne deg på det» har jeg hørt mange ganger. Men tro meg, jeg glemmer ikke at pappa er død. Så spør hvordan det går, i stedet for «håper alt går bra». Våg å kjenne litt på smerten, varme og empati har vært det viktigste for meg. Hvis jeg begynner å gråte, ikke bli redd for at du har sagt noe feil. Og hvis jeg ikke vil prate, betyr ikke det at alt går fint.

  • Fortsett å bry deg

Etter noen uker gikk de fleste tilbake til sine vanlige liv, mens jeg ble tvunget inn i et nytt. Mange sluttet å ta kontakt og det ble enda tydeligere hvem som manglet. Det er ikke nødvendigvis verst med en gang. Sjokket demper følelsene. Tidsperspektivet blir veldig annerledes – ett år er ingenting.

  • Gi meg den tiden det tar

Noen har uttrykt bekymring for at jeg ikke blir «bedre». Aksepter at jeg har det forferdelig nå og ikke vent på at det «går over».

  • Ikke sammenlign

En nyskilt forfatter skrev nylig i en artikkel at «det hadde vært enklere og mer nobelt for meg og barna å bli enke». På samme måte som jeg ikke vil sammenligne meg med andre, ber jeg deg om å ikke sammenligne dine problemer med mine.

  • På skole eller jobb: pass litt på meg

Spør om vi skal spise lunsj, sett deg ved siden av meg eller bare gi meg en klem. Hjelp meg å finne litt rolige omgivelser. Mye folk kan være stressende og det blir vanskelig å snakke ordentlig sammen.

  • Ikke bagatelliser

«Jeg skjønner at dette året er litt kjipt», «Jeg skjønner denne julen kanskje er litt annerledes». Noen ganger er det bedre å si det som det er: «Dette er helt grusomt og jeg skjønner ikke hvordan dere holder ut». Du trenger ikke ta deg sammen, og ikke unnskyld deg hvis du begynner å gråte. Det er godt å se at andre føler med oss.

  • Ta godt vare på oss rundt høytidene

Den første julen uten pappa var utrolig tung, og jeg gruet meg til å komme tilbake til hverdagen og late som om alt var normalt. Send en melding og spør hvordan det går, i stedet for «håper du har hatt en fin jul».

  • Hjelp til med praktiske ting

Lufte hunden, handle, lage mat, økonomi, papirarbeid, vedlikehold, snømåking. Jeg ante ikke hvor mye som må gjøres når en person og forsørger dør plutselig. Så vær til hjelp der du kan. I stedet for et ”si fra hvis det er noe jeg kan gjøre”, vær konkret og foreslå noe, eller bare møt opp på døren.

Våge å snakke

For å hjelpe mennesker i sorg må vi tørre å snakke om det, uten at det gjør oss ekstremt ukomfortable. Jeg har selv gått fire år på psykologistudiet uten å komme borti behandling og bearbeiding av sorg, til tross for at mange trenger hjelp til nettopp dette. Jeg sitter absolutt ikke med alle svarene, og jeg har sikkert gjort mange feil selv. Det var så mye jeg ikke visste som jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg.


Her finner du flere artikler om hvordan vi møter og bearbeider sorg:


Les mer om

  1. Video: Livsråd fra Per Fugelli
  2. Sorg
  3. Psykologi
  4. Abort