Kanskje jeg går rett i krenkefella | Tegnehanne

2019 startet veldig dårlig for meg. Etter å ha avstått fra nyheter nesten hele julen, var det første jeg leste, en kronikk av min nemesis: Sanna Sarromaa.

For dere som ikke er kjent med Sanna Sarromaa: Hun er finne og bor her helt frivillig, men hater tilsynelatende hvert sekund av tilværelsen her på berget. Hennes modus operandi er å ha en veldig subjektiv opplevelse av noe hun ikke liker, for så å tilegne hele Norge dette problemet. I VG.

Som da hun måtte lide seg gjennom en skoleavslutning hvor barn sang stygt og i tillegg fikk ros for det.

Typisk nordmenn, gi for mange komplimenter. Men øyensynlig bare til barn, for i en annen kronikk skriver hun at hun hadde kledd seg fint på jobben i to uker, og INGEN ga henne komplimenter for det.

Nå nylig var det sorg som var problemet, nordmenn sørger for mye og for offentlig.

En anekdote som ble trukket frem som eksempel, var at en gutt i klassen til barna hennes hadde flyttet til Sørlandet, og flere i klassen hadde grått over at han skulle flytte. Godhetstyranni!, tenkte (og skrev) Sanna Sarromaa.

For er det en ting nordmenn er kjent for, så er det jo å være så varme og emosjonelle.

Kanskje jeg overreagerer, eller enda verre, går rett i krenkefella hennes.

Jeg burde jo bare slutte å lese Sanna Sarromaa-kronikker hvis jeg hater dem så mye, akkurat som at hun bare burde flytte tilbake til Finland hvis hun hater Norge så mye.

Men det er ikke så lett for noen av oss, tydeligvis.