Se helheten i kreftbehandlingen

Dersom ventetidene for kreftpasienter skal bli betydelig kortere når det trengs, må mange etablerte arbeidsprosesser i helsetjenesten endres, slik at flere pasienter kan utredes raskt og mer effektivt, skriver Elisabeth Arntzen og Jan Fredrik Andresen.

Det er et paradoks om regelverket som skal styrke pasienters rettigheter er så komplisert at det går utover pasientens beste.

«Hun frykter tiden som går tapt i byråkratiet skal koste henne dyrt», står det i Aftenposten 13.juni om den kreftsyke tobarnsmoren som sendes mellom tre sykehus. Det er ikke vanskelig å forstå hennes fortvilelse. Helsetjenesten skal være der for henne og hun skal ha forsvarlig faglig oppfølging.

Statens helsetilsyn har delt hennes bekymring for når fristene settes og hvordan dagene telles. I en risikovurdering i 2009 konkluderte vi med at nettopp utredningen ved mistanke om kreft var et område med særlig stor risiko for svikt. Lang ventetid, svikt i informasjonsutvekslingen og dårlig koordinering kan få alvorlige konsekvenser for kreftpasienter. Arbeidsprosessene må derfor gå raskt og smidig.

I et landsomfattende tilsyn i 2012 om tykk— og endetarmskreft ble det i mange helseforetak avdekket mangelfull informasjon om hvor lang tid pasienten hadde vært underveis i et forløp i spesialisthelsetjenesten. Der informasjonen manglet ble det ofte rettighetsvurdert på nytt og gitt nye juridiske frister. Det førte til feil tellingen av dager, og dermed feil i ventetider og ventelister.

Regelverket for spesialisthelsetjenesten er omfattende. Tilsyn har avdekket misforståelser om hvordan fristene settes og dagene telles. Det er et paradoks om regelverket som skal styrke pasienters rettigheter er så komplisert at det går utover pasientens beste.

Elisabeth Arntzen
Jan Fredrik Andresen

Vi mener følgende tiltak er viktig for å styrke forsvarlige pasientforløp i kreftbehandlingen:

1. Følg opp ansiennitetsdatoen

Pasienter som skal utredes og behandles for kreft er innom mange leger og avdelinger. Selv om de fleste helseforetakene selv tar hånd om hele behandlingsforløpet, må mange pasienter henvises mellom flere sykehusenheter og avdelinger innad i helseforetaket. Noen kreftformer krever høyspesialisert behandling som gjør at pasienter må henvises også mellom helseforetak.

For at hvert ledd skal ha kontroll på hele tidsforløpet når pasienter henvises mellom avdelinger eller helseforetak, er det et krav i regelverket at ansiennitetsdatoen følger med viderehenvisningen. Ansiennitetsdatoen er den dagen henvisningen ble mottatt første gang i spesialisthelsetjenesten for samme tilstand.

Dersom det ikke utveksles informasjon om ansiennitetsdatoen, er det ikke sikkert tiden spesialisthelsetjenesten allerede har brukt blir tatt med i vurderingene videre, og ingen får oversikt over hele tidsforløpet for pasientene.

2. Ikke rettighetsvurder flere ganger

Pasienter som kan ha kreft trenger rask medisinskfaglig vurdering og avklaring av behovet for helsehjelp. Vurderingen skjer på grunnlag av henvisningen og kalles rettighetsvurdering. Pasienter med størst behov for helsetjenester skal sikres prioritet.

Fristen i regelverket for når rettighetsvurderinger skal være gjennomført er i dag 30 virkedager for alle henviste pasienter, 15 virkedager ved alvorlige tilstander som kreft. Den 17. juni 2013 skal Stortinget behandle et forslag om å endre denne fristen til ti virkedager. Rettighetsvurderingen skal gjøres enda raskere, dersom det er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp, også i dag.

Målet med forløpstidene fra juni 2011 er at 80 prosent av kreftpasientene skal få henvisningene vurdert innen fem virkedager, og at utredningen skal starte innen ti virkedager fra henvisningen ble mottatt i spesialisthelsetjenesten første gang i begynnelsen av pasientforløpet.

Dersom utredning viser at diagnosen er kreft, og pasienten henvises videre til behandling på et annet sykehus, skal det ikke gjøres ny rettighetsvurdering med ny juridisk frist. Den aller første fristen pasienten får må settes slik at behandlingen kan fullføres i et totalt sett forsvarlig forløp.

I avisartikkelen vises det til «Kreftgarantien på 20 dager». Forløpstidene har som mål at 80 prosent av kreftpasientene skal starte behandlingen innen 20 virkedager fra første henvisning ble mottatt (ansiennitetsdato). Det skal imidlertid alltid gjøres en individuell vurdering, da det kan være medisinskfaglige grunner for å starte behandlingen tidligere eller senere. Fristene må aldri brukes som forfallsdato.

Helseforetakene må ha et system som sikrer at pasienter som har brukt opp den juridiske fristen til utredning, ikke nedprioriteres i det videre forløpet. Flere juridiske frister i samme forløp er ikke i samsvar med regelverket. Det gir en re-start av forløpene med ny dato for mottatt henvisning og ny juridisk frist, og kan forlenge ventetiden for pasientene uten at det oppdages i ventelistene.

3. Ha oversikt over behov og kapasitet

Dersom ventetidene for kreftpasienter skal bli betydelig kortere når det trengs, må mange etablerte arbeidsprosesser i helsetjenesten endres, slik at flere pasienter kan utredes raskt og mer effektivt. Ledelsen må samarbeide med helsefaglig og administrativt personell for å unngå flaskehalser og kamp om ressursene.

Helseforetakene må ha systemer som gir kontinuerlig oversikt over pasientenes behov for helsetjenester, og ressurser og kapasitet må styres slik at helsehjelpen blir forsvarlig for den enkelte pasient og ressursene rettferdig fordelt.

4. IKT-systemene må understøtte pasientforløpene

Frister, forløpstider og ventetider må formidles og koordineres internt og mellom helseforetak. IKT-systemene må bidra til at regelverket følges og helheten i pasientforløpet ivaretas helt frem til behandlingen er gjennomført.

Konklusjon:

Ansiennitetsdatoen må følges opp og rettighetsvurderingen må gjøres korrekt for at frister og ventetider skal bli riktige og gi reelle forløpstider. Forløpstidene gjelder kun frem til oppstarten av behandlingen.

Pasientene har behov for god styring av hele forløpet helt frem til behandlingen er gjennomført. Det må helseforetakene ta ansvar for gjennom løpende oversikt over behov og kapasitet for alle pasientgrupper. IKT-systemene, regelverket, de nasjonale anbefalingene og ressursene må støtte opp om dette, men ingen juss eller systemer kan erstatte evnen til å være menneskelig og tenke helhetlig.