Jeg har i Aftenposten skrevet at islam må tvinges til å ta et oppgjør med islamistisk terror og voldsforherligelse. Torkel Brekke spør 17. februar: «Hvordan kan man tvinge en verdensreligion til noe? Islam er ikke en størrelse som kan handle, like lite som kristendommen eller buddhismen er det». Jeg nekter å tro at Torkel Brekke, professor, for alvor tror at jeg tror at islam er «en størrelse som kan handle».
Derimot er jeg ganske sikker på at han kan lese meg riktig hvis han vil: At det nesten daglig skjer terrorhandlinger i islams navn, og at islams tilhengere må ta et oppgjør med dem som bruker eller misbruker religionen på denne måten.
Ikke bare av hensyn til oss som ikke er muslimer, men også for muslimenes egen skyld: Fordi det først og fremst er muslimer som rammes av islamistisk terror, indirekte fordi muslimene dermed knyttes til terror, og direkte fordi også et flertall av ofrene er muslimer.
Jo, islamofobi fins
Jeg er ikke enig med dem som sier at det nå er en slags krig i gang i Europa. En kamp om kultur og verdier, ja, men en kamp som ikke må få utvikle seg til en religionskrig eller en sivilisasjonskrig.
Derfor er det så viktig at muslimer forstår hva som er i ferd med å skje.
Ifølge Brekke ser jeg ut til å mene at «islamofobi» ikke fins. Jo, den fins, hvilket også går frem av min kommentar.
Men jeg mener begrepet islamofobi først og fremst er blitt brukt til å stemple nødvendig islamkritikk som noe urimelig, irrasjonell og sykelig. Ordet bør uansett ut av språket.
Torkel Brekke etterlyser større presisjon fra min side. Snakker jeg og andre normativt eller deskriptivt?
Brekke kan utvilsomt ha interessante samtaler med filosofer og religionshistorikere om hvordan islam skal tolkes. Den debatten har jeg ingen forutsetning for å delta i.
Jeg er interessert i hvordan islam fremstår i praksis og tror ikke islam helt kan løsrives fra islamistene, like lite som fascismen kan løsrives fra fascistene eller kommunismen fra kommunistene.
En kus innvoller og en trikkebillett
Det fins fortsatt kommunister som mener at kommunismen var en gave til menneskeheten – selv etter at Lenin og Stalin tok livet av millioner av sine egne borgere, og kommunistiske regimer og opprørsbevegelser i det forrige århundre myrdet mer enn hundre millioner mennesker, «siffror som bara barbarer kan nonchalera», for å sitere Per Ahlmark, tidligere svensk visestatsminister.
Det fins også fascister som ennå mener at fascismen «egentlig» var en fin ideologi, og at lav arbeidsledighet og flotte motorveier mer enn oppveide dødsleirene.
Jeg forholder meg annerledes til religioner og politiske ideologier. Jeg spør hva de i praksis fører til. Det er det alltid fornuftig å gjøre – fordi de mål rettroende oppnår, ikke så mye er avhengig av de mål de setter seg som av de midler de er villige til å bruke.
Derfor har jeg stor sans for den irske politikeren, diplomaten, historikeren og akademikeren Conor Cruise O'Brien som under IRA-terrorens blodigste år anklaget enkelte intellektuelle for å være mindre interessert i den blodige terroren enn i terroristenes mange politiske erklæringer:
– De forstår ikke, sa han, at de kan lære like mye om terroristene ved å studere en kus innvoller eller baksiden av en trikkebillett.
Les også: