Meninger

Kjære kompiser: Hvorfor tør ikke vi menn ta v-ordet i munnen? | Torgeir W. Skancke

  • Torgeir W. Skancke, forfatter, fotograf og foredragsholder

212138f0-af44-57ba-8ed1-0c0e0c5ea14a.jpg Foto: Kamira/Stockphoto/NTB Scanpix

Det er faktisk vårt ansvar. Det er vår fordømte plikt til å øve fingerspissfølelse.

Opp gjennom årene har tre venninner fortalt meg at de er blitt voldtatt eller utsatt for overgrep. To av dem ble voldtatt da de var 11 år. Den tredje var 12. Smak på det, kamerater.

Fy faen. Jeg banner av frustrasjon overfor dem som voldtar. Jeg banner fordi én av 10 norske jenter og kvinner er blitt voldtatt. Ni av ti anmeldte ikke voldtekten, og én av tre fortalte aldri noen om den. I to av tre tilfeller kjenner offeret overgriperen fra før.

Portrett_Torgeir_W_Skancke_doc6oowqtejp1ww815d4i.jpg

Når så du sist en mann engasjere seg mot voldtekt og seksuelle krenkelser? Jo da, det finnes hederlige unntak, som journalistene Kjetil Østli,Gunnar Ringheim, og sosiologen Preben Z. Møller. Intellektuelle og samfunnskritiske røster viker sjelden unna. Problemet er at mannen i gata – du og jeg – stort sett forholder oss tause. Hvorfor? Noen menn går alltid i forsvar. Når diskusjonen kommer, sutrer de over hvor synd det er på oss menn i det store og hele.

Som en av de få mannfolkene som ytret seg da Aftenposten trykket en serie om voldtekt våren 2015: «Det er en skummel tankegang å skulle lempe voldtektsbyrden over på menn.»

Hørt sånt sludder?

Å bryte grensegjerdene

Voldtektsdebatten kommer og går. Det blir spesielt heftig i perioder med mange overfallsvoldtekter. Et typisk trekk, er at engasjementet varierer med gruppetilhørighet. Når diskusjonen handler om generell mannskultur, er feministmiljøene aktive, mens menn flest viser få tegn til engasjement.

Når debatten derimot dreier seg om overgrep begått av innvandrere, våkner mer mannsdominerte grupperinger til liv.

Da sitter ofte feministiske miljøer tause, fordi de ikke ønsker å knytte voldtekt til kultur.

Kan vi klare å se over grensegjerder og gruppestandpunkter? Vi må tørre å snakke om de slibrige tilnærmelsene og klåingen som svært mange jenter opplever fra fulle, norske menn i helgene.

Vi forestiller oss ofte voldtektsmannen som et monster i et mørkt smug. Det er langt oftere snakk om en bekjent eller en kamerat

På samme måte må vi tørre å snakke overgrep begått av ikke-etniske nordmenn. Det er ingen tvil om at seksuelle krenkelser er svært utbredt i en del land, som f.eks.Egypt.

Vi kan ikke la være å snakke om menneskeverd i frykt for å tråkke på noens tær.

Denne debatten handler ikke bare om voldtekt. Den handler om mangel på respekt for et annet menneske. Det kan være å grafse eller presse. Om å utnytte maktforhold. Om gruppekulturer eller ruspåvirkning. Vi forestiller oss ofte voldtektsmannen som et monster i et mørkt smug. Det er langt oftere snakk om en bekjent eller en kamerat. En du trodde du kunne stole på.

En moderne maskulinitet

Jeg ønsker meg flere modige menn. Menn som er stolte av å være menn, men som samtidig evner å se nyansene i begrepet maskulinitet. Som vet at det å være selvsikker og trygg ikke trenger å være det motsatt av empatisk og lyttende. Tvert imot.

Vi trenger menn som tør ta de vanskelige samtalene. Ikke bare om sport, hytteprosjekter eller utenrikspolitikk.

Som kan stå rakrygget i en samtale om sorg, tap og psykiatri, uten å måtte gjemme seg bak sin bedre halvdel. Er det maskulint å måtte stå og sparke i grusen når livets viktigste øyeblikk treffer deg?

Mest av alt trenger vi fedre som tør snakke med sønnene sine om seksualitet. Om lyst og om likeverd, og det å lytte til hva den andre parten vil. Visst finnes det mange gode råd på området!

En del av de mannlige skribentene som ytrer seg, eller som kommenterer andres innlegg, er kritiske til at det er vårt – mannens ansvar.

Kjære kompiser: det er faktisk vårt ansvar.

Ingen av oss har rett til å krenke et annet menneskes integritet.

Det er vår fordømte plikt til å øve fingerspissfølelse. Hvis du er i tvil om jenta vil det samme som deg; spør henne. Vil du være en overgriper, eller vil du være en kjernekar?

Skyldfølelsen vi kan avhjelpe

Da voldtekten var utført, sa overgriperen til den ene av mine venninner:

«Det var din skyld».

Jenta var 11 år. Han var over 10 år eldre enn henne.

I dag er denne jenta voksen. Hun turte aldri å fortelle om opplevelsen til noen. Denne jenta jeg er så glad i, fordi hun er kjæresten min.

Skyldfølelsen. Ja, det er nettopp den som setter så mange ofre i lenker resten av livet. Vi som er rundt må bidra til at byrden føles lettere å bære.

Hvis det å snakke høyt om voldtekt er feminisme: Ja, da er jeg også en feminist.

Innlegget er også publisert på Torgeir W. Skanckes blogg «Livet etter Mikkel»

Fortsett debatten med Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mer å lese om voldtekt, ofre og gjerningspersoner – her med motsatt kjønn enn det «vante»:

  1. Les også

    Til dere menn som våkner opp en helgemorgen i en ukjent seng med en fremmed

  2. Les også

    «Hei, jeg er en mann, og jeg er blitt sovevoldtatt»

  3. Les også

    «Mitt helvete begynte den dagen jeg ble voldtatt av mamma»

  4. Les også

    «Klarer politiet å håndtere voldtekt og overgrep mot gutter og menn?»

  5. Les også

    «Menn som utsettes for seksuelle overgrep risikerer bøter og latterliggjøring»

Les mer om

  1. Voldtekt