Meninger

Gorbatsjov forblir optimist | Hans-Wilhelm Steinfeld

  • Hans-Wilhelm Steinfeld
    cand.philol.

På de 38 år som har gått, har jeg aldri hørt innrømmet så åpent at Sovjetunionen selv var skyld i at NATOs dobbeltvedtak ble provosert frem, skriver Hans Wilhelm Steinfeld. Atomkappløpet var sentralt når de to presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov møttes. Bildet viser de to ex-presidentene på Reagans Rancho del Cielo i California i 1992. Foto: BOB GALBRAITH / TT / NTB Scanpix

I sin nye bok serverer Mikhail Gorbatsjov en nyhet: NATOs dobbeltvedtak mot sovjetisk opprustning i 1979 var helt riktig, skriver Sovjetunionens siste og eneste president.

12. desember 1979 vedtok NATO å utplassere 572 kjernefysiske raketter i Europa som svar på at Sovjetunionen hadde utplassert mellomdistanseraketten SS 20. NATOs svar var Persing 2-rakettene og krysserrakettene.

Dobbeltvedtaket delte Arbeiderpartiet her hjemme i to fløyer. I et forsøk på å samle partiet tok ledelsen i Arbeiderpartiet et uvanlig initiativ:

  • Statsminister Nordli dro til Washington for å ha samtaler med president Carter og utenriksminister Vance om ordlyden i det forestående NATO-vedtaket. Budskapet var at NATO måtte forplikte seg til å innlede seriøse nedrustningsforhandlinger med Sovjetunionen før en eventuell utplassering tok til.
  • Samtidig reiste partiformann Reiulf Steen til Moskva for å forklare fremstående medlemmer av det sovjetiske kommunistpartiet at Arbeiderpartiet ønsket atomnedrustning. Partiet ba derfor Sovjetunionen gå med på forhandlinger med sikte på å redusere, snarere enn å øke, tallet på mellomdistanseraketter.

Nyheten om disse reisene kom så brått, at daværende politiske redaktør Herbjørn Sørebø fikk gå direkte i åtte minutter på Dagsrevyen den kvelden, etter værmeldingen og helt unikt i NRKs historie. Selv var jeg utenriksvakthavende den kvelden.

Pinlig for norsk venstreside

Gorbatsjov skriver i sin nye bok på side 277: «Våre militærspesialister forsto forresten utmerket godt at utplasseringen av SS 20-rakettene var risikabel eventyrpolitikk for vi hadde ikke noe forsvar mot Pershing 2-rakettene. Jeg var enig med senere generalstabssjef Akhromejev. Denne betydelige militæreksperten var en rakrygget og ærlig mann. Han skjulte ikke sin negative holdning til dette skadelige påfunnet vårt, og spilte en stor rolle i arbeidet for å avverge faren som vi påførte oss selv!»

På de 38 år som har gått, har jeg aldri hørt innrømmet så åpent, at Sovjetunionen selv var skyld i at NATOs dobbeltvedtak ble provosert frem.

Det er meget pinlig for venstresiden i norsk politikk, som ikke skjønte hva Mikhail Gorbatsjov forsto som juniormedlem av Politbyrået.

Desember måned 1979 var dramatisk for både for ham og Nikolaj Rysjkov, senere statsminister. Begge fikk bare høre på radio i slutten av måneden at Sovjetunionen hadde marsjert inn i Afghanistan.

I sin bok tar Mikhail Gorbatsjov et oppgjør med dagens kritikere for å ha gitt fra seg Øst-Europa ti år senere ved Berlinmurens fall i november 1989. Han skriver, at Vladimir Putin er blant disse kritikerne. Og på side 282 skriver Mikhail Gorbatsjov til sine kritikere:
«Hvem ga jeg Øst-Europa til? Polen til polakkene, Tsjekkoslovakia til tsjekkerne og slovakene, Ungarn til ungarerne. Vi blandet oss ikke inn i de indre prosesser som pågikk i Øst- & Sentral-Europa!»

Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris for 1990 fordi han nettopp lot Berlinmuren falle. Han understreker at Brezjnev-doktrinen opphevet han selv da han fordømte innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 like før jul i 1989.

Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris for 1990 fordi han nettopp lot Berlinmuren falle. Kronprinsesse Sonja og kronprins Harald lyttet interessert til hans takketale i Oslo Rådhus. Foto: Sigurdsøn, Bjørn

Angsten for systemet

Mikhail Gorbatsjovs bok er et mektig vitnesbyrd om et levd liv som til nå har vart 86 og et halvt år. Han beskriver en barndom der begge bestefedrene ble «likvidert» som kulakker fordi de hadde en ku mer enn Stalins kollektiviseringspolitikk aksepterte. Morfaren ble sendt på tvangsarbeid til Ural. Farfaren ble dødsdømt, men henrettelsen fant ikke sted.

Gorbatsjov forteller hvordan angst gjorde at naboene skydde hjemmet deres i landsbyen Privolnoje.

Angsten satt i. Selv som president i Sovjetunionen og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti, tok han aldri sjansen på en alvorlig samtale med hustruen Raisa innendørs. «For man kunne aldri vite!» – skriver Gorbatsjov på side 119.

Hans bok er både et vitnesbyrd og en primærkilde, tidsvitne om hans eget liv og primærkilde for opplysninger fra egen styringstid, fra begynnelsen av mars 1985 til 25. desember 1991, da han gikk av.

I boken erkjenner Mikhail Gorbatsjov at hans egen politiske styrke ble knust da hans nærmeste begikk statskupp mot ham 19. august 1991. Supermakten USSR ble formelt nedlagt nyttårsaften 1991. I boken viser Gorbatsjov grundig, at han sloss for å bevare Sovjetunionen til siste slutt. Men vi som levde i landet den gangen, så jo at han var omtrent helt alene om det ønsket.

En ny stagnasjons-æra?

Dagens Russland underlegges interessant analyse fra Mikhail Gorbatsjovs side. Han skriver på side 365: «Nå er det åpenbart, at dagens styringsmodell ikke virker, hverken i politikken eller i økonomien. Alternativ tenkning finnes ikke. Nye folk slipper ikke til. Man må ikke henge alle beslutninger på én mann. Ingen har råderett over sannheten i siste instans. Vi må vende tilbake til det sanne demokrati!»

Gorbatsjov skriver pent om nåværende statsminister Dmitrij Medvedev, men reiste selv spørsmål om Russland står overfor en ny stagnasjons-æra i Novaja Gazeta i 2011. På side 351 i boken avfyrer Gorbatsjov denne salven:

«Å erkjenne at staten degraderes og at samfunnet demoraliseres, er i ferd med å bli en allment akseptert diagnose.»

Mikhail Gorbatsjov sendte meg sin bok Jeg forblir optimist med en hyggelig hilsen og datert 22. november. Gorbatsjov takket for vårt langvarige forhold, og skriver godt og personlig, langt ifra så ordrik som han var beryktet for å være som Kreml-leder. Selve tittelen om, at han forblir optimist, grunngir han slik på siste linje:

«Jeg tror på en demokratisk fremtid for Russland. Jeg forblir optimist.»

Før dette har Gorbatsjov sammenlignet hvordan både Boris Jeltsin og Vladimir Putin satte til side den lovgivende makt. Mikhail Gorbatsjov avviser at NATO har utvidet seg østover ut fra aggressive hensikter, som Putin påstår. På side 369 skriver Mikhail Gorbatsjov: «Løsningen på konflikten med Ukraina er bare én – Minsk-avtalene må holdes!»

Det er nettopp grunnlaget for USAs og EUs sanksjoner mot Russland, at avtalene ikke er fulgt opp av Russland. Hadde Russland gjort det, hadde våpnene tiet i Sørøst-Ukraina.

Les mer om

  1. Utenrikspolitikk
  2. Russland
  3. Vladimir Putin
  4. Øst-Europa