Meninger

Hvor trygg skal man føle seg på konsert nå?

  • Konsertgjenger.
  • Gitarist I Turboneger
  • Knut Schreiner
En uidentifisert pianospiller fremfører John Lennons Imagine utenfor konsertlokalet Bataclan i helgen, hvor 89 mennesker ble drept fredag kveld.

Tanken har vel slått de fleste, når man befinner seg i en situasjon med mange mennesker samlet på ett sted, at noe kan skje. Også på konserter, eller kanskje ikke minst der.

Det har bare ikke gitt mening som noe terrormål.

I lang tid framover vil man ikke gå inn i et konsertlokale, eller for den saks skyld sette seg ved vindusbordene på restauranter, uten at Paris-tragedien er den umiddelbare assosiasjonen.

Fredag den 13. november skrudde jeg av Skavlan da det tikket inn en melding fra vår vokalist Tony Sylvester om skyting på en Eagles of Death Metal-konsert i Paris. Hodet og kroppen reagerte på en måte man husker fra Utøya-massakren i 2011, bare at denne gangen er hele verden av sosiale medier-kommunikasjon ytterligere sammenkoblet. Man kunne følge marerittet utfolde seg, med hjerteskjærende oppdateringer fra mennesker innesperret på Bataclan.

Knut Schreiner, gitarist i Turboneger

Paris føles nær

Paris-tragedien føltes på en måte like nær, eller kanskje nærere enn Utøya. Man kunne forestille seg ungdom som la på svøm i Tyrifjorden. Men terroren i Paris rammet sosiale sammenhenger man ofte befinner seg i: Restaurantliv, konserter, storbyweekend, fredagskveldens sosiale hygge. For folk i konsertbransjen, vi som går på jobb i liknende lokaler som Bataclan, føltes det som et direkte angrep.

Det er noe nytt, men likevel ikke helt nytt. Rock og tragedier har en lang historie, fra mordet på Meredith Hunter under Rolling Stones’ konsert på i Altamont i 1969 til tragedien under Pearl Jams konsert på Roskilde for 16 år siden. Artister befinner seg også ofte i sårbare situasjoner, der de står direkte fysisk ovenfor fanatiske, forskrudde fans. Man kan tenke på John Lennon, eller metal-gitaristen Dimebag Darrel fra bandet Pantera, som ble skutt ned på scenen. I alle tilfeller er sikkerhetstiltak det store temaet i ettertid, noe det ganske sikkert vil bli i konsertbransjen også.

Ikke trygg noen steder

Man har selvsagt mantraet om å gå videre, leve som vanlig, ikke la terroren vinne. Samtidig ville de færreste gått om bord i et fly i dag, uten at passasjerene hadde vært gjennom en sikkerhetssjekk. Faktisk er det vel ingen steder man er så trygg i dag, som ombord et fly, eller utenfor den jødiske synagogen jeg ofte passerer, eller på et politisk toppmøte. Spørsmålet nå er hvor trygg man skal føle seg på konserter?

Se amatørvideo inne fra Bataclan:

Ganske sikkert vil det bli mer sikkerhet. Konsertbransjen er musikkindustriens viktigste økonomi i vår tid, og konserter er en høyt elsket sosial praksis hos vestens unge. For så vidt er det ganske trygt. Paristerroristene ville for eksempel hatt store problemer med å komme seg inn på en større arena som Oslo Spektrum.

tab54cfe_doc6n5d1faakrk1ey54hh1t-bqCLiK98iE.jpg

Der blir man lett ransaket før man sluses inn i en omfattende bevoktet sal med utveier i alle retninger. På samme måte så vi fredag at selvmordsbomberne ved fotballstadion utførte terrorhandlingen utenfor , og ikke inne på selve stadion. Men Bataclan er en mellomstor konsertsal, av den typen man gjerne finner i bykjernen, som har historie i veggene, som konsertsted, teater eller kino. Her er vaktholdet etter forholdene: nok til å håndtere litt vanlig bråk, men ikke til å takle en krig.

Ikke et mål før nå

Både som artist og publikummer har jeg tenkt at man i disse situasjonene kunne vært utsatt, hvis noen virkelig ønsket å gjøre skade. Det er bare det at konsertsettingen ikke har fortont seg som et politisk mål. De færreste, kanskje ingen, tenkte at etter København-attentatet mot KrudttøndenKultursenter, kunne en rockekonsert være neste – fordi det er på utsiden av debatt-sfæren.

Mange har pekt på Paris-terroren som et angrep på underholdnings— og fritidssfæren, særlig den liberale, dekadente delen som moderne urbanister representerer. Derfor er det viktig å notere seg at Bataclan også kan ha vært et politisk mål, og ikke et vilkårlig, men bredt, angrep på de situasjonene vi normalt skal føle oss mest vel og avslappet i.

Bataclan truet siden 2007

Bataclan har siden 2007 vært jevnlig truet av islamistiske ekstremistgrupper, med en svært konkret trussel senest i 2011 – året etter at terroristen Ismail Omar Mostefai ble radikalisert. Dette er fordi stedet har jødiske eiere og har huset jødiske arrangementer ved flere anledninger. Det betyr i så fall at man ikke nødvendigvis bør være nervøs neste gang man går på konsert i Norge. Men det betyr at man må utvikle en mer finmasket kartlegging av mulige terrormål og få på plass nødvendige sikkerhetstiltak så fort som mulig. Det kan bety mer sikkerhet på norske mellomstore venues – noe jeg tror publikum vil sette pris på og være villig til å betale ekstra for.

Minnet om Bataclanvil i lang tid ligge i bevisstheten til publikum og artister, i det man gjennomgår konsertritualet. Det er et kollektivt traume som vil samle en hel musikkverden, der skillelinjer mellom sjangre og publikumsgrupper vil være uvesentlig, i omfavnelsen av felles en felles verdi, som nå har blitt skadet av ytre fiende. Men det kommer også en dag hvor dette ligger bak oss, akkurat som mange i dag passerer regjeringskvartalet uten å tenke på 22.juli.

Våre venner

Bandet som spilte denne kvelden, Eagles of Death Metal, er gode venner av mitt eget band Turboneger.

Avlyser i Oslo:

Les også

Eagles of Death Metal avslyser Oslo-konsert etter Paris-angrep

Vi har delt scene mange ganger siden de varmet opp for oss på en USA-turne i 2004, og jeg fikk til og med spille gitarsolo på en av deres tidlige innspillinger. Det er en gjeng vi er enormt glad i og kan relatere oss til som musikere. Mange har trodd at dette er et type sort metal-band, kanskje noe anti-religiøst, og at det ligger en terrorkobling der. EODM er faktisk et veldig humoristisk, eller ironisk, rockeband. Tenk deg hvis filmregissøren Quintin Tarantino hadde skapt et rockeband. Kontrasten mellom California-bandets lystige hyllester til rockelivets billige gleder (sjekk coveret på deres siste album!) og IS, ér, unødvendig å si, ekstrem. Det er maksimal frihet og menneskelighet, og det motsatte.

Kommentator Torstein Hvattum :

Les også

Terroren i Paris: Vi må ikke la oss skremme

Tilfeldig hvem som spilte

Likevel tror jeg det var tilfeldig hvem som stod på scenen da terroren rammet. De spilte riktignok i Tel Aviv i sommer. Men det virker rart at radikale islamister i belgiske forsteder skal ha innsikt og interesse av artistprofiler på et så nyansert nivå.

En person kjørte 70 mil og satte opp et piano utenfor for Bataclan for framføre Lennons ”Imagine”, den ikoniske sangen med visjon om universell enhet, uten religiøse og nasjonale grenser. I kampen mot IS kan det se ut som vi er der nå. I musikkverden er vi hvert fall hundre prosent samlet; i dyp sorg over de som mistet livet og noen de var glade i, og i tro og glede over vårt felleskap i musikk, konserter og rock.