Flyktningtragedien i Middelhavet: En varslet katastrofe

BRUSSEL (Aftenposten): Man skulle tro at en sammenslutning som EU ville være et ideelt organ for å få til en felles dugnad i en slik akutt situasjon. Men hittil har det feilet.

Folk på kaia klappet da skipet nærmet seg. På dekk satt 200 syriske flyktninger, barn, kvinner, menn, gamle. Det var en fin og solfylt morgen i den italienske havnebyen Reggio Calabria. Kanskje en vanlig dag på jobben for de italienske marineoffiserene på fregatten, etter utallige redningsoperasjoner det siste året. Men selvsagt ikke. Hver gang de kunne redde liv var unikt, fortalte de til oss som sto og så på. Nok en gang hadde de plukket opp hundrevis av flyktninger som hadde tatt seg over Middelhavet i små båter.

Disse flyktningene nådde målet og ble reddet av den italienske kystvakten. Men reisen over havet er farlig, og bare den siste uken har over tusen mistet livet.

Italias havMen denne dagen, den siste i oktober i fjor, var likevel annerledes. Samtidig som vi forlot Reggio Calabria kunngjorde den italienske regjeringen at de ville avslutte operasjon Mare Nostrum. Den storstilte redningsoperasjonen som Italia satte i gang etter tragedien utenfor Lampedusa i oktober 2013, da 360 menneskeliv gikk tapt, kunne ikke fortsette lenger. Mare Nostrum, som betyr Vårt hav, var i praksis blitt Italias hav. Og Italia mente at resten av Europa nå måtte trå til.

Svaret fra Brussel ble en ny aksjon, Triton, som skulle styrke grensepatruljeringen til havs. Men størrelsen var bare en tredel av det italienerne hadde stilt opp med, og de ville ikke gå så langt sør som Mare Nostrum.

Hjelpeorganisasjoner sa fra med en gang: Dette vil føre til at flere liv går tapt på havet. Strømmen av flyktninger fra Syria og fra Afrika vil ikke stoppe. Tvert om. Libya er i ferd med å gå i oppløsning, og enda flere vil dra derfra. I tillegg er mottakskapasiteten i Syrias naboland sprengt. Fire millioner har tatt seg over grensene til Libanon, Tyrkia og Jordan. Og det er ingen løsning i sikte på krigen i Syria.

Og nå ser vi resultatet. Siden Mare Nostrum ble avsluttet har antall døde økt dramatisk.

Mest snakk

Søndag morgen våknet vi til nyheten om at 700 flyktninger kan ha mistet livet over natten.Fiskebåten de kom i fikk problemer, og ba om hjelp. Men da de fikk øye på et lasteskip som var på vei, samlet flyktningene seg på en side av båten og kantret, ifølge nyhetsbyråene.

Dette er i så fall den største ulykken hittil. Vi som sitter langt unna dette havet, hører bare tallet. Men på Malta og i Italia plukker de opp døde, de hører nødoppropene fra havet.

Maltas statsminister Joseph Muscat sa til Times of Malta i morges at Malta og Italia fremdeles er alene. Ja, Europa ser ut til å vise mer forståelse for krisen, men når kom til stykket var dette bare politisk snakk.

Og her i Brussel har det vært mye snakk. Etter tragedien på Lampedusa har flyktningekrisen stått på dagsorden på en rekke EU-toppmøter. Flyktningene tar seg ulovlig over havet, som regel ved hjelp av kriminelle. Alle er enige om at "noe må gjøres". Blant annet vurderer man å skape lovlige måter å komme inn i EU, for eksempel ved å utstede reisedokumenter i tredjeland. De fleste syriske flyktninger oppfyller kriteriene for å søke asyl i Europa. Derfor ville et alternativ være å la dem søke om asyl før de legger ut på den farlige reisen over Middelhavet.

Man snakker også om å få til et samarbeid med tredjeland for å hindre at flykningene legger ut på den farlige ferden. Men det å skape fred for å unngå at noen vil flykte er et svært langt lerret å bleke. Derfor fortsetter flyktninger å ta seg over Middelhavet, og ingenting tyder på at det vil komme færre i år enn i fjor. I fjor lyktes over 200.000 mennesker å ta seg over havet, de fleste ved hjelp av menneskesmuglere som for høye summer har plassert flyktningene i livsfare. Det at så mange har klart å komme seg over, samtidig som krisen fortsetter i Midtøsten og Nord-Afrika, gjør at flere vil ta sjansen.

Byrdefordeling

Det er ikke EU som har skapt denne krisen, men de europeiske landene har et felles ansvar for å hjelpe. Man skulle tro at en sammenslutning som EU ville være et ideelt organ for å få til en felles dugnad i en slik akutt situasjon. Men hittil har det feilet. Det forblir i altfor stor grad et nasjonalt ansvar. Ser man på asyltallene, er et åpenbart at byrden ikke er jevnt fordelt mellom de europeiske landene. Sverige og Tyskland er de store mottakerlandene for asylsøkere fra Syria. Italia og Hellas, to land på konkursens rand, har den største pågangen av flyktninger.

Det er ingen tvil om at svaret på krisen ikke er enkelt. Innvandring og integrering er betente temaer i en rekke europeiske land. Mange av landene har store økonomiske problemer. Europa hverken kan eller vil åpne portene til alle som vil inn. Men her er det snakk om nødhjelp til mennesker i akutt nød. De fleste er enige om at man ikke bare kan sitte og se på at tusenvis dør i Middelhavet. Men fra ord til handling er altfor langt. Kystnasjonen Italia sitter med for stor del av ansvaret alene.

Lang ventetid

Norge er er av landene som er i tenkeboksen og som ikke har avgjort om de skal sende et fartøy til Middelhavet for å hjelpe til, slik for eksempel den islanske fartøyet Tyr har gjort. Norske kommersielle båter har reddet flere tusen båtflyktninger de siste året. De er på plass og ser katastrofen foran øynene sine.

I dag vil det helt sikkert komme nye uttalelser fra europeiske politikere om at "nå må noe gjøres". Men for de 1000 som har mistet livet i havet bare den siste uken, kommer det for sent. Den varslede båtsesongen, hvor brutalt det enn høres ut, er i gang. Å fortsette å vente og se betyr døden for tusenvis av mennesker.