Et lykketreff og en flause

  • Ulf Andenæs Journalist
Prins William og Catherine – den nyslåtte hertuginne av Cambridge – på vei til Buckingham Palace etter vielsen i Westminster Abbey.

FULL KLAFF: Alle som fulgte med på årets største bryllup kunne vel se det: For et hjemsøkt engelsk kongehus utgjør William og Kate et tilsynelatende lykketreff.

PRINS WILLIAM har lenge vært den mest respekterte og mest populære skikkelse i kongefamilien utenom dronningen selv. Han gjør alltid en god figur. Sterke nerver må han ha. Det er ingen selvfølge at en mann med slik hjerteskjærende oppvekst, offentliggjort i detalj i all verdens media, kan virke så avslappet og likevektig. Til overmål har han funnet en brud som gjør et storartet inntrykk. Det ble bekreftet for dem som i går så hans Catherine. Om den nyslåtte hertuginne av Cambridge på ingen måte er en prinsesse av blodet, så hun i høy grad ut som en, med stil og væremåte som fenget blant de begeistrede folkemengder.

Kongelige begivenheter har en spesiell plass i Storbritannia, enda mer enn i andre monarkier. Britene har ikke en egentlig nasjonaldag, det nærmeste de kommer er dronningens fødselsdag. Som gatebildene fra bryllupsdagen viser, blir de kongelige feiringene deres motstykke til 17. mai, og mer enn det. Den mest makeløse festen er kroningen, som holdes bare en gang i hver generasjon. Tronarvingers bryllup er hva som kommer en kroning nærmest i festivitas.

For alle sanser

Engelskmennene har et eget ord for det: Pageantry; de største anledningenes pomp og prakt. Det hører alltid med at kritiske sjeler avfeier slike begivenheter som fjas. De undervurderer slagkraften i ritualene som britene er så gode på å sette ut i livet: hva som henvender seg til alle sanser, ikke bare til hjernen. Det oppføres et offentlig skuespill, et tablå over nasjonen på sitt mest storslåtte, med staselige vogner trukket av hester, gardekavaleriets ryttere, vaiende fjærbusker og innslag fra samtid og fortid. Vi hadde litt av dette i Norge en gang, inntil Slottets hester ble slaktet ned under den tyske okkupasjonen. I det britiske samfunnet fortsetter mange tidsaldre å leve side om side; de mest urgamle tradisjoner deler plassen med siste skrik. Anledninger som arveprinsens bryllup har et repertoar som overskrider politikken, med tyngde på det som viser til menneskelige følelser, kjærlighet, familie og slektens fortsettelse.

Det skal godt gjøres i dag å overgå det britiske monarkiets megabegivenheter. William er arveprins til godt over et dusin selvstendige kongedømmer i Samveldet, samt gjenværende kolonier, og i tillegg er den britiske monarken overhode for Samveldet med en fjerdedel av klodens befolkning. Dette blir forsterket ved den engelskspråklige kulturens enorme og økende gjennomslagskraft. I resten av verden er vi blitt tilskuere til den engelskspråklige kulturens største forestillinger.

Sterke minner

Selv om det neppe kan ha virket slik for dem som fulgte med i går, var det i forveien hensikten å tone begivenheten noe ned, med en mindre overdådig ramme enn ved forrige bryllup for en tronarving, da prins Charles og prinsesse Diana var brudepar for tredve år siden. Feiringen den gang hadde en enda sterkere aura av romantikk ved seg, med Diana, jarlens datter, som en blottende ung og øyensynlig uskyldig eventyrprinsesse.

Den ikke helt gjennomførte tanke om å begrense festlighetene denne gang oppsto ikke bare fordi landet opplever en situasjon der mange mister jobben under brutale kutt i offentlige budsjetter. Det hadde også å gjøre med at britene i vår tid har opplevd at så mange kongelige bryllup i tur og orden er blitt etterfulgt av skilsmisse: prinsesse Margaret og lord Snowdon, prinsesse Anne og Mark Phillips, prins Andrew og Sarah Ferguson. Kunne samfunnet fortsette å feire kongelige ekteskap i en så påkostet ramme når de alle hadde gått over styr?

Folkets skuffelse

Bryllupet for Williams foreldre Charles og Diana hadde i sin tid vært en så perfekt nasjonal begivenhet at fallhøyden viste seg desto større. Omstendighetene omkring skilsmissen som fulgte var så opprivende at nedturen satte inn i folkets holdninger til dynastiet og til monarkiet.

Særlig gikk det ut over prins Charles. Det har vært tankevekkende for denne medarbeider å erfare hvor mange jevne briter som aldri har tilgitt prinsen av Wales for sammenbruddet i hans og Dianas ekteskap, og mange har heller aldri tilgitt den mangeårige elskerinnen Camilla Parker Bowles som nå er blitt hans ektefelle nummer to og hertuginne av Cornwall. Når en del av folket har ønsket at tronen skal gå direkte fra dronning Elizabeth til William, er det fordi de synes at Charles ikke vil være tilstrekkelig samlende. Fordi hans Camilla ikke er alminnelig godtatt, er det også omstridt om hun skal bli opphøyet til dronning.

For prins William og Kate er håpet større om at de skal greie seg gjennom gode og onde dager. De har kjent hverandre i mange år, mens Charles og Diana ikke kjente hverandre særlig bra da de giftet seg.

Utestengt

Overdøvet av jublende folkemengder i går var bryllupets pinlige side, hva jeg lenge nektet å tro kunne være sant: De to siste statsministre fra Labour-partiet, som styrte Storbritannia i 13 år frem til i fjor, Tony Blair og Gordon Brown, var ikke invitert, slik tidligere statsministre alltid før er blitt invitert ved de fremste slike begivenheter. Den komiske begrunnelse som ble servert var at Blair og Brown manglet den edle Hosebåndsorden. Invitert var derimot enhver ambassadør fra Langtvekkistan og mange helt ukjente personligheter. De to konservative eks-statsministre i live, John Major og Margaret Thatcher, mottok også invitasjon.

Med denne utsøkte fornærmelse mot Storbritannias to forrige ledere har det britiske kongehuset for første gang i manns minne brutt det prinsippet moderne kongehus overlever på: politisk upartiskhet. Utfrysningen påstås å ha sammenheng med dramaet omkring prinsesse Dianas død og Blairs rolle den gang. Når bryllupsgjestene har reist hjem, vil mange krenkede og fremmedgjorte Labour-politikere være tilbake på sine plasser. En uklok handling som dette kan tenkes å kaste skygger over de hverdager som nå følger for det britiske monarkiet. Hvem hadde ansvaret?