Meninger

Kort sagt, 6. oktober

  • Aftenposten Redaksjon

På E18 er 15 prosent gjennomgangstrafikk

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har 2. oktober et debattinnlegg i Aftenposten om E18 Oslo-Asker. I innlegget henviser han til uttalelser fra meg på at svært lite av trafikken på E18 ender opp i Oslo sentrum. Hans henvisning kan gi inntrykk av at jeg har sagt at en stor andel av trafikken på E18 er gjennomgangstrafikk. Det er den ikke. Ifølge tall fra Statens vegvesen (2009) er bare 15 prosent av trafikken på E18 gjennomgangstrafikk. Mer enn 80 prosent av trafikken er lokal — den enten starter, ender eller både starter og ender i Asker eller Bærum. 38 prosent av trafikken går til Oslo. Det betyr at økt biltrafikk på E18 med stor sannsynlighet vil gi økt biltrafikk lokalt både i Oslo, Bærum og Asker. Dette bidrar vesentlig til at det blir vanskeligere å innfri lokale og nasjonale transport- og miljømål, noe som også er påpekt i Oslo kommunes klima- og energiprogram.

Solvik-Olsen peker videre på at ny vei vil gi bedre flyt i trafikken inn fra Asker til Lysaker og Fornebu. Omfattende forskning gjennom flere tiår og i mange land konkluderer med at økt veikapasitet ikke gir bedre trafikkflyt på lengre sikt. Økt veikapasitet i bytransportsystemer med kø og trengsel bidrar til at trafikken øker, slik at det på noe sikt blir kø på nytt. Og da med flere kjøretøyer involvert.

Aud Tennøy, forskningsleder, Transportøkonomisk institutt

Den komplekse embetsmanns-rollen

Trond Harridsleff, tidligere mangeårig ansatt i Finansdepartementet, demonstrerer i et kort innlegg 30. september at han ikke har forstått noe av mine to kommentarer om embetsverkets roller.

Harridsleff tar utgangspunkt i at jeg skal ha ment at Finansdepartementet var «farget» i EF-striden, mens Handelsdepartementet ikke var det. Deretter argumenterer han kraftfullt for at det var omvendt.

Jeg har ikke skrevet om farger. Mitt poeng er dette: I Finansdepartementet var den faglige selvbevisstheten sterk. Det var en utbredt oppfatning at fagøkonomiske argumenter talte mot medlemskap, og at regjeringens økonomiske argumenter var usaklige. Mange embetsmenn engasjerte seg i striden på motsatt side av regjeringens, og de gikk i sluttfasen ut i et opprop som rettet seg mot argumenter formulert av ja-siden og andre deler av regjeringsapparatet, blant annet Handelsdepartementets ledelse. I dette engasjementet er deres vektlegging av faglig uavhengighet vanskelig forenelig med andre normer som inngår i den komplekse embetsmannsrollen, nemlig nøytralitet og lojalitet.

At Harridsleff fortsatt mener at Handelsdepartementet var «farget», at Finansdepartementet var «faglig» og dessuten hadde rett (!), er ikke bare et fint vitnesbyrd om datidens selvforståelse, men også en bekreftelse av hovedpoenget i min analyse.

Harridsleff har også fått for seg at min kommentar bygger på en artikkel av Andreas Hompland, som er nevnt i mitt siste innlegg. Mine kunnskaper om saken kommer fra arkivarbeid og intervjuer med en rekke aktører for flere år siden, i tillegg er det skrevet mange faglige arbeider om EF-striden generelt og embetsverkets rolle spesielt.

Einar Lie, professor i historie

Vi trenger en ny Hauge-vekkelse

Halvor Moxnes skriver i søndagens avis at kirkevalget er begynnelsen på en ny kurs for folkekirken. Dersom det er tilfelle, er det en kurs som trolig flertallet av prestene og de aktive i Kirken er imot. At en slik utvikling skal føre til en berikelse for vår kirke, er vanskelig å forstå. Enda mer ubegripelig blir det når Moxnes tar Hans Nielsen Hauge til inntekt for denne utviklingen.

Det er riktig at Hauge-bevegelsen, og dermed bedehusbevegelsen, førte til demokratisering av Kirken, men det var en demokratisering fjernt fra det Moxnes står for. Makteliten den gangen var prester som var preget av rasjonalismen, den tids liberale teologi. Legfolket som gjorde Kirken mer demokratisk gjennom Hauge-vekkelsen, sto i klar motsetning til denne teologien, som underkjente Bibelens autoritet for tro og liv.

Denne vekkelsen var starten på en åndelig bevegelse som førte til opprettelsen av de kristelige organisasjonene for indre og ytre misjon. Det er disse som i stor grad utgjør det aktive kirkefolket i dag, og det er her vi i første rekke finner dem som er imot innføring av liturgi i kirken for samkjønnede. Skal en følge i Hauges fotspor, havner en et helt annet stede enn der Moxnes befinner seg kirkelig sett. Å hevde noe annet er historieløst og villedende.

Da blir det merkelig at en teologisk professor kan finne på å bruke Hauges navn når han skal forsvare en lære og en liturgi som bryter med Guds ord når det gjelder synet på ekteskapet. Følger vi i Hans Nielsens Hauges fotspor, må vi ta et oppgjør med alt i tiden som bryter med Bibelens autoritet. Et slikt oppgjør trengs i vår kirke om den skal bevare sin åndelige kraft som folkekirke. Slik sett trenger vi en ny Hauge-vekkelse!

Anfin Skaaheim, tidligere generalsekretær, Indremisjonen/Normisjon i praksis

Kjemper mot innvandring, ikke for rettferdighet

Vi er vitne til en av de store flyktningekriser på grunn av borgerkrigen i Syria og andre konflikter i verden. Mange er villige til å risikere livet for å komme til Europa og sikkerhet. Bilder av døde barn gjør inntrykk på de fleste av oss. Valgkampen i Norge i høst ble også preget av det. Et overveldende flertall av befolkningen i Norge åpner sine hjerter og ønsker å hjelpe. Andre land i Europa, for eksempel Tyskland, tar daglig imot tusenvis av flyktninger. Hege Storhaug er blant de svært få som vil lukke norske grenser. Hun er mest bekymret for norske verdier og velferd.

Vi som har fulgt med Hege Storhaug i lengre tid, er ikke overrasket over det. Mye av Storhaugs arbeid innebærer i praksis å dokumentere hvor stor trussel personer med innvandrerbakgrunn og islam er for det norske samfunnet. Norge er et demokratisk samfunn med goder som blant annet ytringsfrihet. Hege Storhaug har rett til å kjempe mot innvandring til Norge. Hun kan også å kjempe mot mennesker som er på flukt og som prøver å komme til sikkerhet. Men Storhaug bør ikke gjøre det i dekke av likestilling og rettferdighet, men heller å forsøke å være ærlig og stå frem som det hun egentlig er.

Athar Ali, Norsk Innvandrerforum