Meninger

Spennende ordbruk

  • Per Egil Hegge
Per Egil Hegge.jpg

Tidspresset er gjennomgående verre for idrettsjournalister enn for andre pressefolk, og det hender at våre kolleger har det like vanskelig som skisportens smøreeksperter.

Det tynger enhver form for prosa hvis samme ord og uttrykk til stadighet blir gjentatt. For det første blir det ensformig, for det andre blir leseren skeptisk fordi slikt ofte er et klart signal om at det burde ha vært lagt mer arbeid i det som skal fremføres eller leses. Det finnes unntak i form av det som i retorikken heter anafora, et gresk flertallsord: Det innebærer at taleren innleder flere setninger, gjerne etter hverandre, med de samme ordene. Men det må han eller hun ikke drive på med for lenge; en god tommelfingerregel er at man ved tallet fem har brukt opp alle fingrene på én hånd, og det er en fornuftig anatomisk og retorisk grense. Et kjent eksempel fra litteraturen er den gjentatte linjen hos Shakespeare i dramaet Julius Caesar: "We’ve come to bury Caesar, not to praise him." (Her skal vi begrave Caesar, ikke prise ham.)

Dagens Næringsliv intervjuet landbruksminister Sylvi Listhaug 13. januar, og statsråden fortalte om sin reise til Berlin. Oppdraget var å besøke Grüne Woche og lovprise norske landbruksprodukter for potensielle EU-forbrukere – som til gjengjeld kan spise osten sin selv. Leseren fikk et overveldende inntrykk av at dette var spennende, svært spennende, og vi siterer fra et leserbrev: "Der (i intervjuet) brukes ordet spennende flere ganger: 1) "Nord-Norge er en spennende landsdel hvor det skjer mye spennende innen turisme", 2) "Hvilket produkt synes du selv er mest spennende?", 3) "Det er mange spennende produkter som skal med"."

Det er slett ikke noe galt i å si at Nord-Norge er en spennende landsdel; kjedelig er det sjelden på de kanter av landet vårt. Men det blir fristende å sitere et slående og stående nordnorsk uttrykk hvis noen skulle be om at man angir hvor sterk begeistringen er over denne formuleringsevnen: "Æ kainn behærsk mæ."