Meninger

Trump sjanseløs på egen hånd | Per Kristian Haugen

  • Per Kristian Haugen
    Per Kristian Haugen
    Kommentator
inge.jpg

Siste utvei: Å stille som uavhengig er en sikker oppskrift på fiasko for en amerikansk presidentkandidat. Men det forhindrer ikke at Donald Trump kan bli så sint at han prøver likevel.

En dårlig skjult trussel ligger over de fem republikanske nominasjonsvalgene tirsdag. Dersom Trump fortsetter å vinne – og partiet likevel nekter ham nominasjonen – kan han stille som uavhengig.

I så fall kan Trump splitte de republikanske stemmene og sende demokraten Hillary Clinton strake veien til Det hvite hus, slik Ross Perot gjorde med Bill Clinton i 1992 og 1996.

De republikanske lederne husker godt at gjenvalget glapp for den første president Bush og at veteranen Bob Dole tapte fire år etterpå. Frykten for en gjentagelse gir Trump gode kort på hånden foran landsmøtet i Cleveland i juli.

Slik er status for nominasjonskampen etter valget i New York 19. april:

Les også

Festen kan snart være over | Frank Rossavik

Sterk, men ikke sterk nok

Sannsynligvis kommer Trump til å ha flest delegater, men færre enn de 1237 som kreves for å vinne i første runde. Veien vil da ligge åpen for en serie avstemninger og lansering av alternative kandidater.

I helgen kunngjorde Trumps rivaler, Ted Cruz og John Kasich, at de vil samarbeide for å stanse ham.

Les mer om den nye politiske alliansen:

Les også

Cruz og Kasich slår seg sammen for å stoppe Trump

Trumps tilhengere blir rasende dersom noen "stjeler nominasjonen", som de kaller det. Neste skritt kan bli å bryte ut i protest.

Republikansk innbyrdeskrig

Valgkampen i 2016 har likhetstrekk med oppgjøret i 1912. Det året prøvde Theodore "Teddy" Roosevelt å bli nominert av republikanerne, men ble avvist. Da grunnla han Det progressive parti og stilte for dette i stedet.

Roosevelt var visepresident og rykket opp etter drapet på William McKinley i 1901. Tre år senere vant han en overlegen seier for republikanerne. Foran valget i 1908 pekte han på William Howard Taft som sin etterfølger.

Roosevelt likte dårlig at Taft plasserte seg tydelig til høyre. Det kan også tenkes at ekspresidenten "savnet seg selv i politikken", som Carl I. Hagen sa etter sin avgang i Fremskrittspartiet.

Møtte en stengt dør

I 1912 signaliserte Roosevelt at han var klar for ny innsats, men den republikanske partiorganisasjonen ville ikke ha ham. Den konservative Taft hadde nå full kontroll.

Slik gikk det til at "Teddy" endte som en radikal kandidat med kvinnelig stemmerett og omfattende sosiale reformer på programmet. Det progressive parti oppnådde 27,4 prosent, som fremdeles er amerikansk rekord for et parti i kategorien "andre".

Demokratene vant

De progressive fikk flere stemmer enn republikanerne, så Roosevelt kunne glede seg over å slå Taft. Men haken var jo at ingen av dem ble valgt til noe som helst. Ny president ble demokraten Woodrow Wilson. Det sved.

I 1916 ville de progressive ha Roosevelt på nytt, men nå støttet han den republikanske kandidaten. Wilson vant da også.

Hundre år senere har ennå ingen utenfor de to store partiene vunnet et presidentvalg . Siden Roosevelt i 1912 har heller ingen kommet på annenplass. "Tredjeparti" er et fast innarbeidet begrep i USA. Det må oppfattes helt bokstavelig.

En formidabel oppgave

Å etablere en ny organisasjon er kostbart, tidkrevende og juridisk komplisert. De store partiene er dessuten flinke til å ta opp outsidernes saker. Det tar vinden ut av seilene deres.

Splittelsen blant republikanerne går meget dypt:

Les også

Trump kan ta livet av partiet sitt

Det vanlige er at "tredjepartier" bygges opp rundt en sterk personlighet. Et uavhengig kandidatur for Trump vil bli av denne typen.

Tammere enn Trump

Den rike forretningsmannen Ross Perot var en forløper for Trump på 1990-tallet. I sammenligning var Perot saklig og høflig, men også han hadde høyrepopulismens inngrodde mistillit til etablerte politikere. Likevel var han en mer tradisjonell konservativ enn Trump, som ikke er redd for å innta venstrevridde standpunkter i enkeltsaker.

Perot stilte som uavhengig i 1992 og innkasserte nesten 20 millioner stemmer, som tilsvarer 18,9 prosent – det høyeste siden "Teddy" Roosevelt.

Oppmuntret av suksessen begynte Perot å bygge opp en ny organisasjon, Reformpartiet. Det ble konfliktfylt, fordi "partieieren" ville sikre nominasjonen for seg selv. Ved presidentvalget i 1996 fikk Perot 8,4 prosent. Deretter gikk partiet gradvis i oppløsning.

Politikkens nådeløse tyngdelov

Skjebnen til Roosevelt og Perot er en brutal lærdom for Trump. Å stille på egen hånd er uten tvil tilfredsstillende for kandidatens ego. Mange stemmer kan det også bli, men ikke så mange at det gir virkelig makt.

For å oppnå det, må man ha et stort parti i ryggen. Så det er neppe tilfeldig at Trump nå prøver å legge om stilen. Fortsetter han slik, risikerer han snart å fremstå som en "normal" republikaner. I hvert fall nesten.

Les om et republikansk paradoks:

Les også

Den eneste som kan slå Clinton, vrakes av eget parti

Les mer om

  1. USA-valget 2016
  2. Amerikansk politikk
  3. Hillary Clinton