Max Manus og det usagte

Mye er fortsatt usagt i norsk film om den annen verdenskrig. Max Manus vil nok være av det vi minst mangler, det nøkternt heroiske.

For heltehistoriene er ikke så mye forsømt. Krigens omkostninger, spesielt i den nøytrale eller den protyske leiren, er nokså uberørte i filmarven, enda det finnes nok av drama å hente her. Merkelig nok er det aldri blitt film av det nervepirrende Manus-stoffet før. Riktignok dekker den tre episoder lange TV-serien om Gunnar Kjakan Sønsteby, Rapport fra nr. 24, (1994) noen av de samme hendelsene. 19. desember får vi se kinoresultatet etter de 63 år som er gått siden krigens slutt. Selv er jeg riktig spent, fordi jeg har fulgt krigsfilmene med vedvarende interesse. De er blitt en utfyllende bakgrunn for det eneste jeg husker fra okkupasjonen: En tropp syngende tyskere gjennom gatene i Notodden 1945. Soldatene sang ikke «Wir fahren gegen Engeland», det var en lyrisk Heimat-lengsel som preget den vakre fremføringen.

Skepsis.

Uenighet mellom medlemmene av sabotasjegruppen Oslo-gjengen, er årsak til at det ikke er blitt en Max Manus-film før 2008. De lovet hverandre taushet, noe Manus brøt med sine to bestselgere i bokform. Uansett var skepsisen stor overfor filmmediet, noe urettferdig om vi skal dømme etter de første filmene om okkupasjonen. Det skjedde ikke noe avgjørende med Manus-saken før den erfarne produsenten John M. Jacobsen i 2006 grep fatt i et forslag fra den ferske manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller. Med den Oscar-nominerte Veiviseren (1987) på merittlisten gjennomfører Jacobsen gjerne det han tar fatt på. Og han gjorde et dristig valg med regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning, bare kjent for den slarkete actionwestern Bandidas med Salma Hayek og Penélope Cruz.

Verst.

De beste filmene om den annen verdenskrig kommer fra de land som ble verst rammet, Polen og Russland. I Norge fikk vi filmer om Englandsfarere (1946) om Shetlandsgjengen (1954), om Kampen om tungtvannet (1948), om flyktningetrafikken I slik en natt (1958). I et jødisk barnefølge ble Aftenpostens senere kritiker Mona Levin smuglet i en ryggsekk over svenskegrensen. Hun overlevde såvidt den strabasiøse flukten. Vi fikk portrettert jugoslaviske krigsfanger i Blodveien (1955), krigsseilere i Flukten fra Dakar (1951). Ren diktning så vi i Arne Skouens Nødlanding (1952), hvor det gjaldt å redde en havarert amerikansk krigsflyver. Skouens Kalde spor (1962) følger krigen inn på det psykologiske livet, via indre og ytre dramatikk på snødekte fjellvidder. Kalde spor er kanskje best av de påhittene dramaene.

Fordreining.

De mer dokumentarisk anstrøkne spillefilmene må gjøre en viss fordreining av virkeligheten, av plasshensyn og dramaturgiske årsaker. Noen figurer gjøres til helter, andre må utelates, f. eks. ettersom de arbeidet i absolutt hemmelighet. Dermed er det mange som ikke får det lys over sin innsats som de fortjener. Krigsheroismen i norsk film er nokså diskret. Og aldri var det spørsmål om følelsesladet propaganda, som i amerikanske krigsfilmer. Der ble fienden fremstilt som uhyrer. Tyskere og japanere ble negativt visualisert. USA-soldaten skulle enkelt og greit vite hvilke umennesker han sloss mot. De egne ble glorifisert. Slikt passer ikke et mer reservert nordisk temperament. Selv om tyske soldater var meget synlig til stede i det okkuperte Norge, tar de ikke mye plass i filmenes billedrammer. Noen ganger er tyskerne nærmest abstrahert, som vandrende versjon av det ondes prinsipp å regne.

Kamp.

Norske filmer var mer opptatt av nordmenns perspektiv og innsats. De skildrer en kamp med egen fysikk og psyke, egen feighet eller behov for bekvemmelighet, eller kampen mot naturen, som i Ni liv og Kampen om tungtvannet. Det var komiske innslag. Nordmenn skulle ikke igjen bli utsatt for propaganda av den typen som nazistene drev så mye med under krigen. Bildet av landet, folket og innsatsen var ikke mer forskjønnet enn det som ventes kunne. Noen ganger spilte krigsheltene sine egne roller. Oluf Reed Olsen fremstilte sin egen spreke historie i Kontakt! (1956). Leif Larsen fra Bergen var seg selv som Shetlands-Larsen i den sjøsprøytende beretningen om den dristige trafikken i fiskeskøyter over Nordsjøen.

Beskjeden.

I Kampen om tungtvannet spilte den beskjedne kontorsjef og speiderleder Fredrik Kayser fra Bergen seg selv. Han var lengst inne i Vemorkanlegget da det ble sabotert. I likhet med mange andre ville Kayser ikke snakke om det som skjedde ham under krigen, jeg har selv forsøkt. Men han ble til slutt overtalt til en liten bok, på betingelse av at inntektene gikk til søndagsskolen. De norske heltene er ikke opptatt av uniformer eller av rang, men flirer av den slags. Ordrer kommer fra uniformerte offiserer plassert på fjerne kontorer, så overtar arbeidsfellesskapet. De hadde en flat struktur med mye spøk og latter. Ofte handler gruppen som én mann, helten er et kollektiv. Individuelle heltefigurer dominerer ikke, alt blir som en eneste stor og farlig dugnad. Men selvsagt finnes det også spenninger i gruppene. Skal vi si at dette grunnmønsteret passet godt inn i etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge?

Film noir.

De første filmene hadde stilistiske fellestrekk, et preg av den tyske ekspresjonismen som ble videreført i amerikansk film noir, om krim og action. Bildene er ofte mørke med flakkende lyspunkter. Slik stiger spenningen i noe som i utgangspunktet er ment som tilnærmet nøktern dokumentarisme. Den halvdokumentariske Ni liv (1957) ble nominert til Oscar, men Arne Skouen tapte for Fellini. Jack Fjeldstad spilte krigshelten Jan Baalsrud på flukt til Sverige. Angsten og naturen er hovedfiender her. Baalsrud får hjelp av medmennesker som samarbeider for å redde ham. Både vilje og medmenneskelighet er bedre våpen enn geværer, sier filmen. Det er en klassisk overlevelseshistorie, en vei også mot selverkjennelse og fellesskap. Etter hvert kom tanken på kontakten med tyskere mer inn i bildet, som ble noe mer flerdimensjonalt. Eldar Einarsons litt omstridte Faneflukt (1975) om en norsk jente som slår seg sammen med en tysk soldat. Han deserterer, og paret forsøker å komme seg over til Sverige. Leidulv Risans Krigerens hjerte (1992) arbeider med et beslektet kjærlighetsmotiv. Laila Mikkelsens bevegende Liten Ida (1981) skildret utenforskap med barneblikk, via datteren av en såkalt tyskertøs. Noe lignende har vi ikke sett senere. En like tvilsom side ved okkupasjonshistorien hentes frem av Bente Erichsen med Over grensen, (1987), hvor filmene via drapet på det jødiske ekteparet Feldmann er tilbake i dokumentarismen. Grenselosene var hjemmefrontsmenn som drepte sine flyktninger. Hans Petter Molands Secondløitnanten, (1993), med en suveren Espen Skjønberg i tittelrollen, ga et skråblikk på den norske krigsinnsatsen fra 9. april. For å nevne noe av et mer omfattende felt.

Kunstnerisk best.

Etter min smak er det svenskenes store kunstner Jan Troell som har levert den kunstnerisk beste og mest problematiserende filmen om Norge og den annen verdenskrig. Hamsun (1996) er vesentlig konsentrert om rettssaken mot nobelprisvinneren etter hans landssvik. Manuset ble levert av svenskenes Per Olov Enquist, Hamsun ble spilt av Max von Sydow og Marie av Ghita Nørby. Etter fem minutter hadde alle tilskuere glemt at hovedrollene snakket henholdsvis svensk og dansk, så medrivende er hendelsene. Hamsun er et klassisk drama om Kongens fall som skyldes en skrøpelighet i karakteren og svik i handlingsmønsteret. Sverre Anker Ousdal var en isnende Quisling, en prestasjon jeg ikke satte slik pris på der og da, men ved gjensyn har den vokst. Med Max Manus venter vi ikke dypsindige refleksjoner, men en dyktig gjenfortelling og et actionmettet melodrama. Noe annet er det om kjennerne av stoffet vil trives langs enkelte dramaturgiske snarveier.

Avstand.

Vender vi tilbake til det mer usagte, som nå kan sies med den økende avstand til hendelsene, vil det finnes oppslag til virkelig skakende dramaer uten guttebokpreg. Det burde friste menneskeskildrere som i dag har større frihet til å se litt andre sider, uten å skjønnmale dem. Dessuten er krigstiden den eneste periode hvor det virkelig har skjedd noe i det modernere og høyst fredelige Norge. per.haddal@aftenposten.no