Hvil i fred i stjernestøv | Marte Michelet om Jon Michelet

Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft.

Denne teksten er først publisert på Marte Michelets Facebook-side.

Pappa døde sent lørdag kveld. Han sovnet fredfullt inn, omgitt av alle sine nærmeste, etter lang tids sykdom.

I 2005 ble han syk. En klaff i hjertet hans var dårlig fordi han hadde hatt polio da han var barn. En dag tålte ikke den klaffen mer. Operasjonen og medisinene forandret ham. Gjorde ham redd, han som aldri hadde vært redd for noe eller noen. Han som hadde reist verden rundt på eventyr, ville nå helst bare være hjemme i Larkollen. Han som hadde elsket fester og fullt hus, ble folkesky. Han som vanligvis skravlet som et lokomotiv og engasjerte seg i alt og alle, ble plutselig stille og fjern i blikket. Han som hadde bannet på de mest høylytte og oppfinnsomme vis, ble mild og spak.

Han som hadde bygd sitt eget steingjerde, hugd sin egen ved, gått mil etter mil på ski, som hadde fartet rundt i Oslofjorden med den lille røde båten med påhengsmotor, som hadde trasket rundt i fjæra på leit etter grå plankebiter som kanskje kunne være mahogni eller teak, han som filte og hamret og holdt på i snekkerboden, og var sterk og sunn og alltid brun allerede i april, han ble svak, grå, fremmed for seg selv og uvenn med den forræderske kroppen sin. Før hjertet sviktet ham, var pappa full av eksplosiv energi.

Badet fra sin faste klippe

Det han hadde igjen, var badingen og skrivingen. Han badet fra sin faste klippe hver dag fra mai til september. Stirret utover vannet, drakk kruttsterk kaffe og lengtet etter røyken han hadde sluttet med. Han skrev hver dag, vinter, vår, sommer og høst. Han skrev «Brev fra de troende», om alle brevene han hadde fått fra kristne som hadde lest i avisen at han hadde overlevd alvorlig sykdom, og som skulle prøve å frelse ham. Han svarte dem med sin egen urokkelige ateisme og sin livslange fascinasjon for astronomi og fysikk.

Han skrev «Mappa mi», om alle årene da overvåkingspolitiet fulgte med på ham og avlyttet telefonen vår fordi han var kommunist. Han skrev en kriminalroman der han lot sin faste helt Vilhelm Thygesen være skikkelig syk og stusslig, og der han, mellom linjene, skrev en nydelig kjærlighetserklæring til mamma, lettet over at de to hadde funnet tilbake til hverandre igjen etter mange års separasjon.

Han satte seg ned og skrev med en utrolig disiplin, som bare kunne forstyrres av at noe var feil med Marevanen, den blodfortynnende medisinen alle rundt ham etter hvert ble vant til å høre detaljerte rapporter om. For mye Marevan og han kunne blø ihjel av et kutt i fingeren. For lite Marevan og han kunne få blodpropp hvis han satt for lenge ved skrivepulten. Akkurat når det gjaldt Marevanen kom det mest ramsalte vokabularet hans frem igjen. Ellers ble han tausere og tausere.

Sluttet nesten å snakke

Og vi lot ham være som han var, men vi bekymret oss. En stund følte vi at vi hadde mistet ham. Han sluttet nesten helt å snakke i familiemiddagene, nøyde seg med å skyte inn faktaopplysninger i samtalen. «Nei, det var i august 1984 vi flyttet til Zambia, ikke oktober.»

Hukommelse som en vandrende loggbok. Men, innesluttet, som om han var i dvale.

Men så skjedde det noe, kanskje var det Utøya og at datteren min ble født, som liksom rykket ham tilbake til oss, og til innsikten om at det er så lett å gli av gårde og så er alt du ville plutselig for sent.

Høsten 2011 begynte han i alle fall å snakke med oss igjen. Det var som om han ristet av seg en tung slumring. Og han satte seg ned og skrev noe helt nytt, noe han hadde villet skrive hele livet, et epos om sjøen og om krigsseilerne. Han skrev det for seg selv, og den svimlende suksessen kom helt uventet på ham.

Han ble kjempebrydd av å snakke om det, og ville heller snakke om gamle krigsseilere han hadde møtt, eller om værvarselet, eller om svalene som har reir overalt under takmønet på det gule huset hans. Huset som han endelig fikk råd til å male ordentlig, uten dugnad med sine amatørmessige unger.

«Nå er det tøft»

Vi satt og så på svalene da pappa for noen år siden fortalte at han hadde fått kreft. Den første krefttypen ble han kvitt. Da han ble friskmeldt, skrev han på med ny intensitet, hver høst var han klar med ny bok. Men så, for ett år siden, kom det en annen kreftvariant, og så en til, og så spredning. «Faen, Marte, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft.»

Han og jeg snakket bare én gang om at han skulle dø. Jeg og søstrene mine slet alle med å finne ordene, vi kviet oss. Redde for hans reaksjon, men mest vår egen kanskje. «Dere er så sjenerte rundt døden at jeg også blir helt sjenert», sa han, den kvelden da jeg endelig tok motet til meg.

Han lå i sengen sin hjemme, omgitt av bøker, notater og medisiner. Liten og tynn og støttet opp av puter. «Men jeg er 73 år gammel, det er ikke så verst. Jeg har vært i alle verdensdeler. Jeg har skrevet 48 bøker. Jeg har fått fire døtre og tre barnebarn, og dere kommer og besøker meg alle sammen, og jeg er så glad i dere.»

«Jeg må få ferdig siste bind»

Han trøstet meg, ville virke forsont med det hele. «Jeg er mest redd for smerter», sa han. «Og de kan jeg vel holde ut hvis jeg bare får skrevet ferdig siste bind. Jeg må få ferdig siste bind.»

Den siste tiden skrev han for hånd, i en lenestol på palliativ avdeling. Sirlige setninger, med jevn linjeavstand og korrekt tegnsetting. Jeg skjønte ikke hvordan han fikk det til, proppfull av morfin, med skjelvende hender og en kropp som holdt på å avvikle seg selv.

Men det gikk. Han rakk deadline, på sitt eget dødsleie. Den avsluttende boken om krigsseilerne kommer til høsten, og midt i all sorgen ser jeg voldsomt frem mot å lese den.

Akkurat nå er det som om det har trengt seg frem et veldig rart og stort rom inni meg, som jeg føler helt fysisk, og som er stappfullt og helt tomt på samme tid. Der inne råder fullstendig vantro, selv om hans død var ventet.

Vantroen roter seg inn i minnene mine, som om de tingene vi gjorde sammen aldri egentlig har skjedd, som om alt er slettet, nullet ut, ugyldig.

Var vi på Svalbard? Var jeg med ham til fotball-VM i Frankrike? Halte han meg over Finnmarksvidda på ski, iført den sjokkrosa drakten si? Holdt han egentlig de foredragene for meg foran peisen, om Miles Davis eller Alta-aksjonen eller slaveopprør i Karibia? Hva betyr det at han fantes når han ikke finnes lenger?

Nå skjønner jeg dere så mye bedre, alle dere som har opplevd dette uhåndterlige tapet, denne uvirkeligheten, før meg.

Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft. Takk for alt du ga oss, alt du kjempet for, alt du lærte oss og inspirerte oss til. Alt du var. Bon voyage! Hvil i fred i stjernestøv.

Anmeldelser av Michelets bøker om krigsseilerne:

Bind 2. En sjøens helt. Skytteren»: Et miljø Michelet viser han vet mye om

Bind 3. En sjøens helt. Gullgutten. Michelet holder kursen

Bind 4. En sjøens helt. Blodige strender. Jon Michelet bygger ut sitt storslåtte maleri

Les også: