Tid for ny mediepolitikk | Knut Olav Åmås
Det haster med å fornye mediepolitikken. For den krevende samfunnsjournalistikken er under knallhardt press.
105 aviser økte opplagstallet i 2017, nordmenn har veldig stor interesse for journalistikk. Men økonomisk monner den digitale veksten dessverre ikke nok, og Google og Facebook stadig tar mer av medienes inntekter. 3,2 milliarder kroner er forsvunnet fra mediene de siste fire år. Trolig vil nær en milliard kroner bli borte de neste tre.
Særlig utsatt er lokale og regionale medier, grunnmuren i mediemangfoldet.
Det haster...
Det er gått ett år siden NOU-utvalget jeg ledet, leverte Det norske mediemangfoldet - En styrket mediepolitikk for borgerne.
«Det haster» skrev vi først og sist: Det haster med å bidra til å sikre den journalistikken som er avgjørende viktig for samfunnet, fordi det de siste årene er blitt mye mindre av den.
Derfor foreslo vi en rekke tiltak, ikke for å «berge» mediehus eller innføre næringsstøtte, men fordi det er blitt vanskeligere enn før å prioritere krevende, kritisk journalistikk. Det oppstår store huller og blindsoner i medienes dekning av flere samfunnsområder. Makten blir sjeldnere gransket kritisk.
Det haster, men ytterst lite har skjedd fra politikernes side det siste året. Våre analyser er ikke blitt bestridt, og vi har lagt frem en NOU der hele utvalget enstemmig står bak hver eneste setning, hvert eneste forslag, til tross for vidt forskjellige interesser. Mediemangfold er blitt et begrep i offentlig debatt.
Daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) konstaterte alt ved overleveringen at utvalget «har tatt seg god råd».
Vi ble senere beskyldt for ikke å ha prioritert. Men den lille bunken med konkrete, tidsbegrensede forslag vi har presentert, er våre prioriterte forslag.
Det haster med å bidra til å sikre den journalistikken som er avgjørende viktig for samfunnet, fordi det de siste årene er blitt mye mindre av den.
Endre på forsvarlig vis
Var regjeringspartiene, som stadig har foreslått kutt som er blitt stoppet i Stortinget, skuffet over at NOU-utvalget ikke foreslo å vrake større deler av mediepolitikken?
Vi vurderte alle muligheter, men kom til at mye faktisk fungerer og har skapt resultater for norsk journalistikk. Derfor må vi endre uten å ødelegge.
Vi kommer likevel med langt mer omfattende forslag enn Regjeringen har greid å komme opp med på et helt år.
Ja, det eneste av konkret oppfølging er faktisk en liten tilskuddsordning til redaksjonell, innholdsrettet innovasjon – dessverre bare på under en fjerdedel av det moderate nivået (30 millioner kroner årlig) NOU-utvalget foreslår.
En tidsbegrenset støtte til samfunnsviktig journalistikk i en historisk turbulent periode er ikke en utgift, men en demokrati-investering som økonomisk er på nivå med noen få hundre meter tunnel på Vestlandet. De siste ti år har for øvrig politikerne begunstiget egne partiorganisasjoner med kraftig økt støtte, åpenbart fordi det er viktig demokratistøtte.
Stadig utsatt
Stortingsmeldingen som forteller om hvordan Regjeringen vil følge opp NOU-en, skulle opprinnelig komme nå før påske etter mer enn ett års arbeid i Kulturdepartementet. Så ble den utsatt. Nå kan vi håpe den kommer før jul.
Hvorfor somler rikspolitikerne sånn med å følge opp den første helhetlige gjennomgåelse av mediepolitikken på lang tid, bestilt av dem selv?
Kanskje er det den økte betalingsviljen blant norske lesere det siste året og noe bedre resultater i flere mediehus, som skygger for alvoret?
De gode resultatene blir imidlertid fort spist opp av andre, negative utviklingstrender, og de digitale inntektene monner ikke nok.
2000 færre journalister
Dessuten er det bekymringsfullt at det nettopp er store, merkbare kutt i redaksjonene som har ført til bedre bunnlinjer.
Bare de ti siste årene har Norsk Journalistlag mistet nesten 2000 medlemmer.
Reduksjonen i antallet journalister og redaksjonelle budsjetter fortsetter, bortfallet av de essensielle papirinntektene ligger foran de fleste aviser ennå, og de globale teknologiplattformene forsyner seg i økende tempo av medieinntektene.
Jeg er stolt av at vi har lagt frem en bred og helt enstemmig NOU. Vi har ikke hatt noen politiske føringer på arbeidet, derfor finner både regjering og opposisjon forslag å være enig og uenig i. Slik bør det være. I høringsrunden kom det inn hele 65 kunnskapsrike og engasjerte uttalelser.
Så det er ikke kunnskap og virkemidler som mangler, bare politisk vilje til å sette dem ut i livet. Og husk at det stort sett er egne inntekter mediene lever av i dag. Offentlige rammevilkår er et supplement.
Det skjer mye god nytenkning i redaksjonene. En oppdatert mediepolitikk kan legge til rette for enda mer.
En rekke endringsforslag
Mediemangfoldsutvalget foreslår omfattende omfordeling av pressestøtten (produksjonstilskuddet) for å gjøre ordningen mer rettferdig og legitim:
Mindre til de få som i dag trekker en tredjedel av hele støtten, mer til 140 lokalaviser over hele landet. Har politikerne berøringsangst fordi vi foreslår at noen faktisk må få litt mindre?
Utvalget foreslår også en maksgrense for hvor mye støtte det skal være mulig å få, og foreslår tre konkrete fond for viktig journalistikk, blant annet til gratismedier som når mange unge.
Særlig omdiskutert er vårt forslag om redusert arbeidsgiveravgift i en fireårsperiode. Og ja, det er et krevende forslag. Det krever politisk vilje og klar tenkning.
Alt i alt et batteri av begrunnede forslag til en fornyet, fremtidsrettet mediepolitikk.
NRKs finansiering
Noen kulturpolitikere synes fortsatt å tro at å svekke NRK som offentlig finansiert allmennkringkaster vil gjøre andre medier mer konkurransedyktige.
Dét finnes det ikke noe overbevisende forskningsbelegg for, ikke fra noe land. Derfor er det heller ikke noe å vinne på å innføre én samlet mediefinansiering eller medieskatt. Det vil bare gjøre det enklere for politikerne å styre og kutte i både NRK og de privatfinansierte mediene.
Ellers merker jeg meg at politikerne ennå ikke har valgt konkret modell for fremtidig NRK-finansiering, til tross for at alt er grundig utredet.
Støtten til kommersiell allmennkringkasting er heller ikke i boks, til tross for at det hastet så veldig med å få den utredet på noen uker høsten 2016.
Prinsipielle forslag fra NOU-en, som styrkede internasjonale initiativer for å utrede konkurransesituasjonen med de globale aktørene, etablere NRK som en enda mer selvstendig stiftelse og å innføre en fireårshorisont for mediepolitikken (à la det danske «medieforliket»), er det heller ikke gjort noe med.
Like alvorlig
Det er bare å sette i gang. For situasjonen for norsk journalistikk i dag, ett år etter at vi ga våre analyser, er omtrent like alvorlig. Og det er enda sterkere behov for den:
Angrepene og undermineringen fortsetter med styrke fra mer eller mindre konspiratoriske, autoritære samfunnskrefter.
Den digitale veksten er gledelig, det samme er det faktum at flere mediehus endelig leverer overskudd igjen. Men det er en selvfølge for at de skal kunne overleve og være frie medier. Forretningsmodellene er fortsatt ikke bærekraftige for de fleste. De positive nyhetene fra bransjen gir et pustehull – det bør de bruke til å omstille seg ytterligere.
Interessen for norsk journalistikk er stor.
Men journalistikkens finansieringsproblemer er ikke forbi. De mørkeste stundene ligger trolig fortsatt foran oss. Derfor haster det med en fornyet mediepolitikk.
