Eskil Pedersen tvitret for hele verden at han hadde sett drømmemannen i homoparaden. En enkel handling som ikke trenger være mer enn sjekking. For meg var det likevel noe mer. Jeg trenger at Kjell Terje Ringdal, som kritiserer Eskil pedersen i Aftenposten 4. juli, forstår.
Som godt voksen 24-åring fortalte jeg venner og familie at jeg var homo. I hele min ungdomstid hadde jeg visst dette, dersom jeg tillot meg å fundere over det – noe jeg i liten grad ga meg lov til å gjøre. Det er sårt å tenke på at jeg lenge brukte energi på å undertrykke mine følelser, fremfor å oppleve den berusende og opprivende forelskelsen mange andre opplevde i ungdomstiden.
Innrømmelse
Jeg har tenkt mye på hvorfor det var så vanskelig bare å si det. Kanskje var det fordi de "tøffe" guttene på ungdomsskolen kalte meg homo på den tiden jeg hadde langt hår. Det sitter jo langt inne for de fleste av oss å innrømme at noen av dem vi liker minst får rett til slutt.
Jeg sto frem som homofil, fikk en flott kjæreste. Det såret ham at jeg så sjelden tok ham med for å møte mine venner. Det var ikke fordi jeg ikke var stolt av ham, for det var jeg, men fordi jeg tenkte at jeg måtte skåne mine heterofile guttevenner for vår homofile kjærlighet. Kanskje de syntes det var ekkelt? Kanskje ville de føle seg ukomfortable i vårt nærvær.
Jeg følte det var mitt ansvar å ta hensyn til følelser jeg trodde de hadde, eller kunne få. Følelser jeg i ettertid vet de ikke hadde da, som de ikke har nå, og som jeg nå vet ikke var eller er mitt ansvar eller problem.
Et uttrykk for åpenhet
Fortsatt ser jeg meg over skulderen før jeg kysser en gutt offentlig. Her en deilig solskinnsdag lå på gresset i sjøsiden, ved siden av meg lå en gutt jeg liker, jeg hørte bølgeskvulp og måkeskrik og tenkte "vil jeg støte noen i omgivelsene mine om jeg stryker ham over ryggen?". Noe så uromantisk. At jeg tenker slik er først og fremst mitt problem og mitt ansvar. Likevel er det vanskelig, og det har også noe med omgivelsene å gjøre. Derfor er det frigjørende og et uttrykk for åpenhet når en kjent person som Eskil Pedersen i all offentlighet roper ut sin herlige flørt, fritt for analyser og tanke om konsekvenser. Det er frigjørende for meg som minoritet, men for et samfunn hvor vi ønsker mangfoldighet.
Selv ti år etter jeg kom ut av skapet, føler jeg at denne handlingen gjør det lettere å vise min kjærlighet offentlig, og jeg tror det gjelder flere. Pedersens handling har to tanker i hodet på en gang, den er litt teit, men også modig, prinsipiell og herlig personlig. Til slutt er også jeg en håpløs romantiker. Jeg håper og tror det er noe av det i deg også. Hvis et modig menneske på tross av alle mulige forbehold våger å rope ut sin kjærlighet for hele verden i håp om å finne den ene – så er flott, deilig, og det burde omfavnes.