Meninger

Sjasmin som skjellsord

  • Journalist
  • Kristoffer Rønneberg
    Aftenpostens korrespondent i USA
Korrupsjonen er et evig problem i Kina. Mens noen ønsker politiske reformer i en demokratisk retning, lengter andre tilbake til Mao-tiden.

KINA. Interne maktkamper og frykten for et folkelig opprør har gjort at Beijing-myndighetene går baklengs inn i fremtiden.

Les også:

SJASMINBLOMSTEN er en usannsynlig fiende for lederne av et av verdens mektigste land. I århundrer har kinesiske poeter laget dikt og sanger om den vakre og velduftende blomsten. Den mest kjente av dem – Molihua – er blant president Hu Jintaos favorittsanger.

Nå er planten blitt et symbol for en anonym gruppe opposisjonelle som ønsker politiske reformer i Kina. Folk i en rekke storbyer ble i februar oppfordret til å «gå en tur» på visse knutepunkter mens de holdt på en sjasminblomst. Få møtte opp. Det ble med forsøket – i denne omgang.

Men myndighetene tar ingen sjanser. Nå fortviler sjasmindyrkere over fallende priser fordi blomstermarkedene ikke får lov til å selge den hvite blomsten.

Kinas toppledere nøyer seg altså ikke med å fengsle, anholde og trakassere flere hundre politiske aktivister og menneskerettighetsadvokater i kjølvannet av det spede oppropet om et behov for politiske reformer i Midtens rike. De går også løs på opposisjonens symbol – en uskyldig blomst. En overreaksjon, ja. Men Beijing-myndighetene har gode grunner til å være skvetne.

Som i Sovjet

De siste årene har Kina gått baklengs inn i fremtiden. Det er blitt stadig vanskeligere å drive uavhengige organisasjoner eller å delta i aktiviteter som kan oppfattes å være en trussel mot rikets sikkerhet. Sensuren blir stadig strengere. Politiske reformer er lagt på is eller forkastet.

For to år siden innkalte Jiang Zemin, Kinas tidligere president og fortsatt en mektig mann, en gruppe historikere til et møte. Der ble han fortalt, ifølge avisen Sydney Morning Herald, at Sovjetunionen brøt sammen fordi Mikhail Gorbatsjov var for sent ute med å innføre reformer. Kina kan være i ferd med å gå i den samme fellen.

Korrupsjonen er et evig problem i Kina, en plage som ingen parti— eller statsledere har klart å håndtere. Under Hu Jintaos åtte år som partisjef og president har korrupsjonen blitt større. Det samme er forskjellene mellom fattige og rike i Kina. Gjennomsiktighet i statlige eller private selskaper eksisterer ikke. Landet er som et korthus som blir stadig høyere og stadig mer ustabilt. Det store spørsmålet er: Hva skjer når inflasjonen øker drastisk eller når den økonomiske veksten avtar? Hva skjer når noen hundre millioner migrantarbeidere plutselig blir arbeidsledige?

Tre fraksjoner

Ledelsen i Kommunistpartiet er selvsagt klar over disse problemene. Men de er ikke enige om hva de skal gjøre med dem. Ifølge Kina-kjennere finnes det nå tre klare fraksjoner i partiet:

Venstrefløyen mener at den økonomiske veksten er kommet på bekostning av landets fattige, og ser med lengsel tilbake på Mao-tiden. De er rasende over hvordan en liten, rik elite forsyner seg med mesteparten av velstanden. Høyrefløyen, anført av statsminister Wen Jiabao, mener at Kina må gjennomføre politiske reformer – gjerne i demokratisk retning – for at den økonomiske veksten skal kunne være bærekraftig. Den samme fløyen fortviler over mangelen på et fungerende sosialt sikkerhetsnett.

I sentrum sitter Hu Jintao og hans tilhengere. De ønsker en sterk sentralmakt, og mener at de fleste av landets problemer er skapt av lokale myndigheter rundt om i landet.

Og det stemmer, til en viss grad. Korrupsjonen er stor i utkantstrøkene, der Beijing har begrenset makt. Og de fleste av de mange titusen årlige demonstrasjonene i Kina er utelukkende rettet mot lokale myndigheter.

Gnist

Men til tross for Hus politikk blir de rike fortsatt mye rikere, mye raskere, enn resten av befolkningen. Folk flest er ikke opptatt av politikk. Men de er opptatt av penger. Lojaliteten til Beijing kan derfor snus med den økonomiske utviklingen.

En eksilkineser fortalte meg nylig: –Kina er blitt en trykkoker. Plutselig kommer folk til å rette sinnet sitt mot Beijing. Alt de trenger, er en gnist.

Den gnisten kan godt komme utenfra. Det gjorde den for 100 år siden, da Sun Yat-sen fra sin eksiltilværelse utnyttet et lokalt sinne mot korrupte tjenestemenn slik at han kunne gjennomføre revolusjonen som kastet keiseren fra makten.

Vi i Vesten har alt å tjene på at en slik revolusjon ikke skjer på nytt. Vi har alt å tjene på at Kina fortsetter å være en stabil bidragsyter til verdensøkonomien. Skulle Kina bli kastet ut i kaos, vil det ha direkte konsekvenser i hele verden, også for oss nordmenn.

USAs utenriksminister, Hillary Clinton, uttalte nylig at det var håpløst for Kina å «slåss mot historien». Hun henviste til kravene om politiske reformer i landet. Men kommunistlederne vet også at den franske historikeren Alexis de Tocqueville hadde et poeng da han i 1856 år siden konstaterte at «det farligste øyeblikket for et dårlig styre er når de begynner å reformere seg».

Les også

  1. Luksus er topp i kommuniststaten

  2. Hekta på dyre vesker

  3. Kina vil starte bank i Norge