Teppefall for Speer

  • Kulturredaktør
  • Per Anders Madsen

NY OMDREINING. Albert Speer har i årtier spilt en nøkkelrolle i arbeidet med å forstå naziepoken. Nå knuses bildet av den kultiverte nazist.

SPANDAU-FENGSLET i Berlin 1. oktober 1966: Portene åpner seg for en høyreist, gråhåret mann som spaserer ut i blitzregnet fra hundrevis av journalister. Adolf Hitlers rustningsminister, sjefsarkitekt og trolig også det nærmeste man kommer en personlig venn, Albert Speer, møter friheten etter over 20 år bak murene.Denne mørke høstdagen skulle innlede en ny fase i Tysklands bearbeiding av nazi-tiden, nå med Speer i en hovedrolle. Som fange i Spandau hadde den maurflittige Speer skrevet tusenvis av sider med notater fra sitt liv, og etter løslatelsen slo han igjennom med et drønn. Memoarene, først "Erindringer" fra 1969, dernest "Fengselsdagbok" fra 1975, hører til de bøker skrevet på tysk som har gått i størst opplag. Journalister, historikere og andre interesserte strømmet til hans hjem i Heidelberg; telefonen sto knapt et minutt. Speer ble en stjerne, en folkets yndling, i det tvilsomme galleriet av eks-nazister.

Ny bok.

Tyskerne trengte åpenbart Albert Speer. Når en så ettertenksom, intelligent og kultivert mann kunne rykke inn i Det tredje rikets innerste maktsirkler, var det lettere å akseptere at middelklassen kunne slutte opp om regimet. Speer ble sinnbildet på dem som lot seg lokke, som fikk åpnet sine livsmuligheter gjennom Adolf Hitler, han ble symbolet på den apolitiske, hardt arbeidende fagmannen hvis kjennskap til nazi-regimets forbrytelser begrenset seg til vage og ubestemte anelser. Nå blir symbolet slått i stykker. Den tyske TV-filmen "Speer og han", David Edgars teaterstykke om Speer som gikk på Nationaltheatret i vår, illustrerer et nytt behov for å komme bak myten om den sympatiske nazi-leder. Det vektigste bidraget kommer imidlertid fra den berømte Hitler-biografen Joachim Fest, med boken "De umulige spørsmålene" som Damm utgir på norsk om få dager.I årene etter løslatelsen samarbeidet Speer, Fest og forleggeren Wolf Siedler om Speers memoarer. Bøkene ble til gjennom utallige samtaler gjennom mange år, der Fest utfordret Speer til å utdype, korrigere og nyansere sine fengselsnotater. Fest ble dermed en viktig bidragsyter til Speers tolkninger av nazi-epoken, sin egen rolle i den, og til det bildet av seg selv som Hitlers rustningsminister med slik suksess bygget opp.

Avstand.

"De umulige spørsmålene" er beretningen om dette samarbeidet, og Fest har et tydelig behov for å skape distanse til det han var med på i årene han samarbeidet med Speer. En ting er Speers egne fortielser og at bildet av hans rolle ved Hitlers hoff og hva han må ha visst, har endret seg siden hans død i 1981: Han var personlig involvert i utbyggingen av det enorme Auschwitz-anlegget, han ble selv søkkrik på beslaglagte jødiske formuer, han sørget for å få anlagt to konsentrasjonsleirer like i nærheten av noen steinbrudd slik at fangene kunne bryte granitt til praktbyggene han og Hitler skulle bygge i Berlin. Speer hadde ikke unngått galgen i 1945 hvis Nürnberg-prosessen hadde avdekket det man nå vet.Men for Fest er en annen bør tyngre. Han nages tydeligvis av sin egen mistanke om at han spilte rollen som nyttig idiot da Speer så kløktig iscenesatte seg selv som den reflekterte, angrende nazi-leder, som alltid var på trygg avstand fra regimets forbrytelser. Ansvaret blir enda tyngre ettersom — hvis man skal tro fremstillingen i "De umulige spørsmålene" - både Fest og Siedler allerede på 1960-tallet mistenkte Speer for å leke gjemsel bak sine troskyldighetskulisser.

Forsvarsverk.

I motsetning til de andre på tiltalebenken i Nürnberg erkjente Speer skyld i den forstand at han hadde vært medlem av et forbrytersk regime. Men også tilståelsen kan forstås som et ledd i Speers strategi. Ved å erkjenne skyld på et generelt nivå unnvek han det spesifikke og konkrete - og livsfarlige. I et instruktivt etterord i Fests bok påpeker Bernt Hagtvet hvordan verden ikke fikk noe svar på de spesifikke anklagene mot Speer - den generelle, vage erkjennelsen av skyld ble både hans viktigste forsvarsverk og et avgjørende element i bildet av den intellektuelle edelnazisten som tusenvis av hans landsmenn kunne speile seg i.I 2005 er tiden moden for en ny omdreining. I én fase av den traumatiske bearbeidingen av nazi-epoken kan man forstå at myten om den kultiverte nazist kunne oppstå, ikke desto mindre må myten tømmes for innhold. Ikke bare historien må skrives på nytt og på nytt. Det samme gjelder historien om historien.

Per Anders Madsen er kulturredaktør i Aftenposten