Meninger

En av Norges mest betydelige filosofer er død. Egil A. Wyller var en kristen platoniker

  • Dagfinn Føllesdal
    Professor em., Institutt for filosofi, UiO
  • Rune Slagstad
    Professor em., Institutt for samfunnsforskning
Professor Egil A. Wyller døde 6. mars. Her er han fotografert i Nationaltheatrets foajé i 2002 i forbindelse med feiringen av hans innsats i norsk kulturliv. Foran ham ligger 20 av bøkene han skrev, med alt fra klassisk åndshistorie til selvbiografiske noter.

Egil A. Wyller ga betydningsfulle bidrag til en mager norsk filosofisk kultur.

Egil A. Wyller (1925-2021), som i en årrekke var professor i antikk åndshistorie ved Universitetet i Oslo, var et klassisk europeisk åndsmenneske av et slag det blir stadig færre av, ikke minst i Norge.

Wyllers bagasje hjemmefra var den kjempende humanisme formet i opposisjon til den misjonskristendom han kjente fra sin ungdoms Stavanger. Han hadde sin "A." fra sin humanistiske onkel Anders Wyller, som sammen med den liberale teologen Kristian Schjelderup i 1938 grunnla Nansenskolen på Lillehammer.

Det var i forelesninger på Nansenskolen at Egil Wyller på 1950-tallet utdypet spenningen i den humanistiske tradisjon mellom tysk dybde og fransk bredde, mellom kultur og sivilisasjon.

Herfra var veien kort til fordypelsen i Heideggers eksistensfilosofi. Wyller brakte denne til landet i 1959 til gjennom to utgivelser: den prisbelønte studien Tidsproblemet hos Olaf Bull – et eksistensfilosofisk bidrag og essaysamlingen Fra Homer til Heidegger. Sistnevnte er en vandring med Heidegger som filosofisk cicerone gjennom tre kulturformer: den greske, den tyske og den norske.

Aktualiserte gresk filosofi

Wyllers betydeligste bidrag har ligget i aktualiseringen av gresk filosofi, fremfor alt Platon, studert i en videre kulturell sammenheng.

Sitt internasjonale filosofiske gjennombrudd fikk han med sin doktoravhandling fra 1960. Via nytolkning av Platon-dialogen Parmenides ga den et nytt Platon-bilde. Wyller brøt med det bildet som hadde dominert siden 1800-tallet – i en viss forstand tilbake til Hegel som hadde ansett Parmenides som «den gamle dialektikks vakreste kunstverk».

Wyller har stått frem med en egenartet posisjon i norsk (og skandinavisk) åndsliv

Mens Platons tema i Symposion var «Det skjønne» og i Staten «Det gode», var Parmenides’ tema «Det ene». I Parmenides taler Platon, så lenge han taler, om «Det ene», poengterte Wyller: «Troen kan nok – den gang som nu – finne Gud. Men tanken søker så lenge den er tro mot sin egen bestemmelse, «Det ene».

Parmenides-studien ble etterfulgt av en avhandling om Den sene Platon (1965).

Tankens begrep om «Det ene» slo hos Wyller på 60-tallet om i troen på «Den ene» – fra Sokrates til Kristus, om man vil.

Enhet og annethet. En historisk og systematisk studie i henologi (1981) er hans filosofiske hovedverk. På grunnlag av de to lærde Platon-studiene presenterte dette Wyllers enhetsfilosofi, «henologi» (etter «hen» gresk = «enhet», logos = lære): en platonsk-kristen enhetstenkning om Gud, verden og mennesket/sjelen.

Unikt åndshistorisk virke

Vi to kronikkforfattere ble begge kjent med Wyller da vi var 18.

Den eldste (Føllesdal) møtte ham i 1950 på Blindern Studenterhjem. Der kollokverte de de neste årene over Platons dialoger. Føllesdal ga i 1959 en omtale i det internasjonale fagtidsskriftet Gnomon av Wyllers stilistisk mesterlige oversettelse og tolkning av Platon-dialogen Ion. Siden hadde de et nært vennskap til tross for at deres filosofiske veier ble ganske ulike.

Den yngste (Slagstad) skrev i 1963 kronikken «Nytt Platon-bilde?» i Bergens Tidende, og ble via Wyller ført utover Wyller til Hegel og dennes nymarxistiske fortsettelser.

Felles er at vi nærer en dyp beundring for Wyllers unike åndshistoriske virke.
Fra troens og tankens møtested (1968), den andre av Wyllers essaysamlinger, førte den henologiske vandring fra Platon via senantikkens platonisme og middelalderens kristne platonisme frem til konkluderende kapittel: «Tro og tanke: seks teser til velvillig overveielse» – om den tenkende tro og den troende tanke.

Den tredje essaysamlingen, Gjerningsord (1974), formidlet mellom teori og praksis, idet Wyller tok stilling til samtidige tildragelser. Blant annet slo han i «Grå granitt» et slag for den økologiske bevegelsen – det kristne husholderansvar «i kontakt med den almene populisme».

Historiefilosofien blir historieteologi

Wyllers utgivelser siden slutten av 1950-tallet – de lærde Platon-studiene og essaysamlingene – var i seg selv et betydningsfullt bidrag til en mager norsk filosofisk kultur. Men det er ikke minst gjennom «Henologisk skriftserie» i 20 bind (1994-2002) at Wyller har stått frem med en egenartet posisjon i norsk (og skandinavisk) åndsliv. Bak den beskjedne serietittel skjuler det seg et monumentalt, teo-filosofisk livsverk, et livs verk.

Wyller har her brutt ned, dekonstruert, sine tidligere skrifter og stilt dem sammen med nye tekster – det hele rekonstruert som en historisk-systematisk helhet.

Egil Wyller var en språkets musiker.

Verket innledes med Salomos høysang, gjendiktet og åndshistorisk belyst av Wyller. Det fører fra Platon, apostelen Johannes og platonismens fornyelse i senantikken, over den gresk-bysantiske østkirken til vestkirken og den latinske middelalder. Dette via blant andre Luther til Kierkegaard, Ibsen (ifølge Wyller vår fremste filosof) og Heidegger.

Med sin storslåtte, åndshistoriske rekonstruksjon – en kristen platonisme – vil Wyller etterspore det helliges tilstedeværelse også i en moderne, sekularisert verden. Historiefilosofien blir historieteologi; «Athen» går til syvende og sist opp i «Jerusalem».

En språkets musiker

Egil Wyller var en språkets musiker. En suveren behersker av riksmålet i så vel egne, filosofiske studier som i rekken av storartede oversettelser av litterære, teologiske og filosofiske tekster.

Wyller var derfor ikke bare medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, men også av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Med sin siste utgivelse, Himmelharpen – musikkens magi (2015), ville den musiske filosof, som elsket å sitte ved pianoet, åpne sinnet for det pythagoreerne kalte «sfærenes musikk».

  • Ingunn Øklands anmeldelse av Wyllers 20-binds skriftserie fra 2002.
  • Og her kan du lese filosof Henrik Syses hyllest i Morgenbladet til Egil A. Wyller ved hans 95-årsdagsfeiring.
  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Filosofi