Meninger

Å hoppe etter Wirkola

  • Joacim Lundjournalist

HVA SOM HELST FOR Å SYNES. Det blir stadig vanskeligere for kunstnere å synes. Noen er villig til å risikere hva som helst for å få det til.

DA DEN SVENSKE KUNSTSTUDENTEN Anna Odell lot som om hun var i ferd med å ta sitt eget liv ved å hoppe fra Liljeholmsbron i Stockholm, visste hun hva hun gjorde. Før hun gikk ut på broen den natten, hadde hun snakket med advokater om de mulige konsekvensene bløffen kunne få for henne. Det var nemlig ikke bare henne selv, mørket og avgrunnen det handlet om. Tilfeldige forbipasserende kjempet desperat for å få henne i sikkerhet. Da politi og helsepersonell ville ta hånd om henne, gjorde hun fysisk motstand. Hun spilte syk, opptok ressurser andre kunne hatt behov for, og fikk pleie og behandling natten gjennom. Neste dag avslørte hun at det hele var en bløff. Kunst, sa hun.

Nesten-hoppet var blitt filmet, og hun hadde gjort lydopptak fra sykehusoppholdet. Resultatet stilles ut på Konstfack i Stockholm akkurat nå. Bløffens belønning er enorm oppmerksomhet i mediene – og en politianmeldelse som kan sende henne bak lås og slå når saken kommer opp for retten i august.

Helt siden modernismens spede begynnelse har kunstnere flyttet grenser og utfordret tabuer. På 1970-tallet lot Chris Burden seg korsfeste på taket av en Boble. Morten Viskum malte opp en stor utstilling med en død manns avsagde hånd som pensel. Av alle Nerdrums malerier er det gjerne selvportrettet med en litt underlig ereksjon folk husker best, og det er ikke mer enn noen uker siden Bjarne Melgaard utløste en hissig debatt da han stilte ut bilder fra et amerikansk magasin for menn med lidenskap for altfor unge gutter. Alle disse kunstverkene er blitt viet betydelig plass i mediene, nettforum og samtaler over kaffemaskiner og halvlitere.

Fellesnevneren er at de sjokkerer oss. Kunst er fjernt fra manges virkelighet, redaksjonell dekning av kunstfeltet velter sjelden kiosker. Men sjokk, det kan vi forholde oss til. Får kunsten oss til å gispe etter luft, er den også engasjerende.

Hardner til.

Sjokkerende kunst er gammelt nytt, og heller ikke så farlig. Den ubehagelige utviklingen ligger i at det hardner til, og at enkelte kunstnere nå åpenbart er villige til både å begå lovbrudd og sette andres liv og helse i fare for å få oppmerksomhet.

Hva skal en stakkars kunstner finne på neste gang? Etter Odells nesten-hopp blir alt som å hoppe etter Wirkola, med mindre man heller olje på motorveien, sprenger rådhuset til himmels eller heller syre i ansiktet på tilfeldig forbipasserende – for åpent kamera, selvsagt.

Problemet er at kunstnere er underlagt de samme lover som resten av befolkningen, og det finnes ingen gode grunner til at de skal være fritatt fra å forholde seg til etikk heller.

Unge, ambisiøse kunstnere bør dessuten merke seg at et sjokkerende kunstverk ikke automatisk sikrer en tilværelse i blitzregnet. På avgangsutstillingen ved Statens Kunstakademi i 2004 viste en av studentene et filmopptak av sin egen sterilisering, en handling som utvilsomt må ha kostet ham mye på flere plan. Oppmerksomheten uteble, og det virker rimelig å anta at kunstneren i ettertid tenker at akkurat det stuntet kanskje kostet mer enn det smakte.

Havner Anna Odell bak murene, vil forhåpentlig hun tenke det samme.

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    ØKONOMI
    Publisert:

    Etter første natt i leiligheten, banket det på. – Det var en fyr som sa han skulle bo her.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5