Meninger

Her er tre standpunkter du vil høre igjen og igjen og igjen det neste året

  • Eirik H. Winsnes
    Eirik H. Winsnes
    Utviklingsredaktør
Amerikansk presidentvalgkamp er en tøff, slitsom og uforutsigbar reise. Men for Hillary Clinton og resten av kandidatene er grunnideen om USA og landets spesielle rolle den samme, skriver Eirik Winsnes.

Under konflikter, krangel og kaos finnes en felles og rotfestet grunntone hos de amerikanske presidentkandidatene.

Eirik Winsnes, journalist i Aftenposten.

Det er en maraton av en valgkamp de har begitt seg ut på, kobbelet av presidentkandidater som nå gjør seg lekrest mulig i håp om å overta nøklene til Det hvite hus 8. november 2016.En maraton hvor stadig flere medier, mobilkamera og meningsberettigede gjør at bananskallene dukker opp raskere enn kandidatene rekker å si «May God bless the United States of America».

Bare spør Howard Dean eller Rick Perry.

I et stadig mer polarisert politisk klima vil det ikke skorte på sultne rådgivere og politiske handlingskomitéer – såkalte Super PACs – som står klare til å angripe og fordreie – og deretter la glippen, misforståelsen eller feilen leve sitt eget liv og vokse seg større og større i sosiale medier.

I en politisk debatt hvor Hillary Clinton og Jeb Bush veksler på å bli omtalt som «den store satan», kan det virke naivt å håpe på felles grunn.

Under kranglene, skittkastingen og skjellsordene ligger det imidlertid en grunnforståelse av USA og landets unike karakter som alle presidentkandidater deler.

Hør godt etter, og du vil garantert høre variasjoner av følgende tre standpunkter det neste året:

1. USA er en eksepsjonell stat

Troen på at USA kvalitativt skiller seg fra andre stater på grunn av sin unike tilblivelse, historie og politiske institusjoner, bidrar til å holde en etnisk og kulturelt mangslungen nasjon sammen.

Denne troen har både en nasjonal og internasjonal dimensjon.

Foran valget i 2012 henviste både Obama og Mitt Romney til forestillingen om USA som mulighetenes land for å ramme inn sin økonomiske og sosiale politikk.

Romney beskyldte også Obama for å «unnskylde amerikanske verdier» ute i verden, en stadig tilbakevendende kritikk mot presidenten, og ga valgkampboken sin det talende navnet: «No Apology: The Case for American Greatness». Obama har gjentatte ganger uttalt at hans egen livshistorie og reise «bare kunne ha skjedd i Amerika».

De neste månedene vil klargjøre hvor dette valgets kandidater plasserer seg selv og sin politikk i denne fortellingen.

Men de vil garantert understreke betydningen av amerikanske verdier i verden, henvise til USA som «this unique nation» og stemme i ett av de patriotiske credo: at verden blir et bedre sted med USA som dens mektigste stat.

2. Den amerikanske drømmen må gjenreises

Mangelen på økonomisk mobilitet tegner til å bli valgkampens viktigste tema. Helt sentralt i fortellingen om USA står troen på at alle kan slå seg opp og skape gode liv for seg og sin familie, bare de jobber hardt nok.

For mange ligner denne fortellingen nå mer på en myte.

Inntektsforskjeller overføres i større grad fra generasjon til generasjon i USA enn i mange europeiske land. Der økonomisk vekst for USA i tiårene etter andre verdenskrig gikk sammen med fattigdomsreduksjon, har de aller rikeste de siste 30 årene hatt eneventyrlig inntektsvekst sammenlignet med lavere lønnede grupper.

I årene etter finanskrisen har utviklingen fortsatt.

Den kandidaten som har det beste svaret på hvordan denne utviklingen kan motvirkes, ligger trolig godt an i kampen om å få flytte inn i 1600 Pennsylvania Avenue i januar 2017.

Hillary Clinton har etter lansering av sitt kandidatur knapt snakket om annet. Jeb Bush’ slagord er «Right to rise», og selv Bernie Sanders forankrer angrepene på Wall Street i behovet for å gjenreise den amerikanske drømmen. Mantraet er at vekst må skape jobber som løfter middelklassen.

3. Noen må rydde opp i Washington

Eksemplene er mangepå amerikanske presidentkandidater som kappes om å komme til hovedstaden, men som bruker tiden på å snakke byen ned på veien dit.

Også denne gangen vil kandidatene forsøke å fremstille seg som ubesudlet av maktbegjæret og det kyniske spillet i Washington.

Skepsisen til USAs maktsentrum må delvis ses i lys av den delstatlige og individuelle frihetens sentrale plass i det amerikanske samfunnet. USA ble nettopp til i motstand mot en sterk sentral makt. Det forklarer også til en viss grad skepsisen mot offentlige reguleringer – som eksempelvis helsereform og våpenkontroll.

Mangelen på fremdrift og kompromisser har også svekket tilliten til politikerne i Washington.

Refrenget vil derfor gjentas: Det er behov for noen som kan rydde opp.

Hillary Clinton – en del av Washingtons maktelite i mer enn 20 år – selger seg som en «forkjemper for den jevne amerikaner». Jeb Bush toner ned familiebåndene og slektens politiske historie. Begge kommer fra mektige klaner med lang tradisjon for innflytelse og store penger.

Men de vil fremstille seg som «vanlige amerikanere», åkke som.

Helt vanlig er imidlertid hverken Bush, Clinton — eller amerikansk valgkamp. Det er en maraton av et politisk sirkus som vil informere, underholde og forvirre inntil vi har en ny beboer i Det hvite hus.

Noen vil skli på bananskall. Noen vil bli latterliggjort. Noen vil overraske.

Og alle vil de stemme i den amerikanske trosbekjennelsen.

Twitter: @eirikwinsnes

Les også

  1. «Her er det ingen fremtid. Ingenting et barn bør vokse opp i»

  2. Hvorfor hater så mange Hillary Clinton?

  3. Orker USA enda en Bush?

Les mer om

  1. USA