Meninger

Da prestene styrte samfunnet | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen, professor emeritus, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Inne i katedralene lå «Den hellige vei», midtskipet som førte frem til alteret. Det ble tolket som menneskets vandring fra fødsel til død. Og med tverrskipet foran koret tegnet grunnplanen et kors, selve logoen for kirken og hele det pavelige firmaet. Også verdens nordligste katedral, Nidarosdomen i Trondheim, har denne korsformen i tillegg til de karakteristiske tårn og spir. NTB scanpix

Hvorfor er historiens stiler så forskjellige? Fordi de avspeiler samfunnene gjennom tidene og deres like skiftende og holdninger og ideer. Hva med middelalderen?

For å svare med en prekentekst: «Gud er i alt». Denne påstanden var selve drivkraften i middelalderens samfunnsbygging som dominerte Europa i tusen år fra rundt 500 til 1500.

Da dominerte kristendommen hele Vesten som et EU-direktiv fra paven.

I middelalderens kristne idéverden skulle det ikke være noe skille mellom det åndelige og det fysiske – tvert om var disse kreftene forenet eller inkarnert (kjødeliggjort). Mennesket var skapt som et speilbilde av Gud selv, og i julen skjedde det omvendte, da var det Gud som ble menneske. Gud tok bolig i oss, og derfor var kroppen vår ikke bare en kropp, men også et tempel.

Fra militærmakt til åndsmakt

Med disse ideene som flaggsak og paven som pådriver, vokste middelalderen frem som et nytt imperium på ruinene av det romerske. Den gamle militærmakten var gått i oppløsning: Roma by var i ruiner og erobret av barbarene, infrastrukturene istykkerslått og folkeslagene var på urolig vandring over hele kontinentet.

I dette maktvakuumet bygget kirken seg opp, først som «kjempende» med glødende misjonering og strid, frem til den totale triumfen på 1200 -1300 -tallet. Da dominerte kristendommen hele Vesten som et EU-direktiv fra paven.

Overalt i samfunnet skulle man kunne erfare Guds finger, i politikk, kultur og dagligliv.

Derfor var det en prest og ikke en politiker som skulle styre verden – selv om midlene ikke alltid var like prestelige. Og paven hadde fått sin makt direkte fra Guds sønn, en myndighet som siden har rislet ned til alle etterfølgerne. Og det som paven bestemte her på jorden skulle også gjelde i himmelen – et ganske omfattende mandat, altså.

Følgelig hadde han også makt over alle verdslige myndigheter, kledelig uttrykt i tiaraen, pavens krone. Den var omgitt av tre mindre kroner over hverandre der de to nederste symboliserte konger og keisere. Så kan man jo gjette hvem den øverste sto for.

Åndsmakten og samfunnet

Overalt i omgivelsene mente man å se sammenhengen mellom det hinsidige og det dennesidige. Statuer av helgener begynte plutselig å gråte, størknet blod begynte å renne, og der St. Olav red over Dovre sprang det opp kilder og blomster.

Alle elementene i «Guds hus» slik som innganger, vegger, tak og vinduer ble omtolket til teologi. Som maskeaktige abstraksjoner svevet De Hellige over kirkevegger og glassmalerier, dypt alvorlige for det var ingenting å le av, skriver Thomas Thiis-Evensen. Bildet viser den korsfestede Kristus med Maria og Josef ved sin side over inngangen til Vestfronten i Nidarosdomen i Trondheim. NTB scanpix

Det hellige var ikke noe abstrakt og fjernt, men konkret og fysisk.

Slik som pilegrimsvandringene til Trondheim, Santiago og Roma: Den syke ble ikke kvitt plagene før han virkelig hadde berørt relikviene. Det hjalp ikke å sitte hjemme og håpe det beste. Selv det å gjespe når en snakket med en annen måtte tilgis med en gest: Et raskt korstegn over munnen gjorde Gud fornøyd.
«Gud i alt» gjaldt også menneskesynet.

Mens romerne dyrket menneskets egenkraft og vilje, var kristenmennesket inspirert. Det betyr «beåndet», altså fylt av noe utenfor seg selv.

I særdeleshet gjaldt det helgenene, de som vaket mellom himmel og jord gjennomsitret av det guddommelige. Og det var bare de som ble avbildet, men ikke portrettert slik romerne fremstilte seg med individuelle trekk og livfull muskulatur. Som maskeaktige abstraksjoner svevet De Hellige over kirkevegger og glassmalerier, dypt alvorlige for det var ingenting å le av. Med vidåpne øyne trår de vannet i luften med kroppene skjult av fargerike gevanter for ikke å utfordre det kyske med for mye av det menneskelige.

Åndsmakten og arkitekturen

På samme måten var en bygning heller ikke bare en bygning. Det gjaldt i særdeleshet kirken, middelalderens viktigste byggeoppgave og «Guds hus». Alle elementene som dette huset besto av, slik som innganger, vegger, tak og vinduer, ble omtolket til teologi.

Disse tolkningene fant sin endelige form i de gotiske katedralene, som Notre-Dame i Paris, katedralen i Köln og vår egen dom i Nidaros.

Alle ble påbegynt da pavedømmet var på sitt mektigste, med hele epokens idéprogram fortettet i arkitekturen.
På hvilken måte? Med tre midler: symbolisering, dematerialisering og vertikalisering. Som symbol skulle arkitekturen vise hen til kristne tegn og bilder, som dematerialisert og oppløst skulle den minne om himmelrommets uendelighet, og som vertikal og stigende skulle den føre blikkene opp mot Gud.

Kirkehuset er himmelen. I «et gyllent rep» senkes den ned til jorden fylt av velduftende røkelse, sang og helgener slik som glassmaleriene i Saint Chapelle katedralen i Paris gjør. Shutterstock

Det symbolske

Kirkehuset er himmelen. I «et gyllent rep» senkes den ned til jorden fylt av velduftende røkelse, sang og helgener (Presten Prokopios). Og himmelen, den ser ut som en by, skriver Johannes i sin Åpenbaring: Den er det nye Jerusalem, bebodd av faste innbyggere i hvite slep som ivrig og alltid vifter med palmer.

Alt var symmetrisk, men ikke helt, for det var bare Gud som kunne skape det perfekte, ikke arkitekten for han var bare et menneske.

Slik også med katedralene, der veggene er som byenes vern som beskytter «de forsagte» (St. Martin) og som årvåkent voktes av trippende engler rundt om på gesimsene. Og inngangsfasadene ble formet som byporter, med to symmetriske tårn som i Notre-Dame, helt etter modell av samtidens befestninger.

Med sine tre dører, der den midterste var størst, kopierte man Romas triumfbuer der det runde rosevinduet på veggen over erstattet keiseren til hest med symbolet på Kristus som sentrum i evigheten.

Og overalt sto det statuer av de hellige innbyggerne som kom ut for å ønske velkommen, bærende på sine hoder, økser og steiner for å vise hva de døde av og som ga dem visum til himmelen. Alt var symmetrisk, men ikke helt, for det var bare Gud som kunne skape det perfekte, ikke arkitekten for han var bare et menneske.

Innenfor fortsatte byen i hovedgaten Via Sacra, «Den hellige vei», som var midtskipet som førte frem til alteret, tolket som menneskets vandring fra fødsel til død. Og med tverrskipet foran koret tegnet grunnplanen et kors, selve logoen for kirken og hele det pavelige firmaet.

Notre-Dame katedralen ligger beskyttet av elven Seinen og høye murer og tårn lik middelalderens festningsverk som voktet byene. Rundt om på gesimsene holder engler oppsyn med Guds hus. Charles Platiau, REUTERS/NTB SCANPIX

Det vertikale

Guds hus måtte være stort og høyt – det skulle bare mangle som bolig for den allmektige. Helst skulle kirkene plasseres på topper, og i byene lå katedralene midt i sentrum som fokus og blikkfang over hustakene rundt. Plassene foran inngangsfasadene var smale og grunne, så man var tvunget til å se opp for å få med seg alle spirene.

For de mange tårnene var til mer enn bare å spre klokkeklang:

De var byggede vertikaler som forente oppe og nede og var dermed også iøynefallende uttrykk for makt.

For den som er på toppen vil alltid se ned på den som er under. Det syntes etter hvert også byenes borgere var en god idé og laget konkurrerende tårn på sine rådhus.

De av oss som måtte mene at den slags er passé, kan jo kaste et blikk på vår egen tids skyskrapere. Kampen om å bygge høyest skyldes nok ikke bare behovet for ekstra loftsrom.

Inne i katedralene var det spissbuene som overtok tårnenes oppgave.

Som piler skjøt de opp fra søyleknippene på gulvet og krysset seg utover hvelvene til et flettverk av ribber. «Gud er som livstreet – alltid i vekst» het det i samtiden, der de dynamiske linjene var som akselererende uttrykk for sjelens egen «streben opp mot Gud» (August W. Pugin).

Det oppløste

Gotikken ble bygget på tross av steinen, har vi lært. Istedenfor de tunge og lukkede veggene som bar takene i de første kirkene, ble det spissbuenes parabelform som gjorde det statisk mulig å la søylene bære. Da kunne veggflatene oppløses og rommet bli omsluttet av lysende glassmalerier som «.. strålte som den skjønneste edelsten» (Åpenbaringen). Via bilder av helgenene i gnistrende farger ble utelyset filtrert og fysisk renset for all «synd» – som i himmelen selv.

Arven

Leserne har sikkert registrert at å beskrive den gotiske katedralen, blir som å holde en preken. Å preke fortsatte man med også i århundrene som fulgte, men etter renessansen på 14 -1500 – tallet for stadig døvere ører.

Martin Luther utfordret pavemakten, opplysningstiden satte spørsmålstegn ved dogmene og vår egen sekularisering har erstattet kirkene med maktbygg for idrett og kultur.

Og menneskesynet? Kanskje det antydes et svar av damen i reklamen som får det nyvaskede håret til å svinge rundt hodet: «Because I deserve it.»

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Kultur
  3. Teologi

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Skjønnheten i Notre-Dame gjøres fullkommen gjennom glassmaleriene

  2. KRONIKK

    I renessansen ble borgenes boliger maktuttrykk

  3. VERDEN

    Store deler av Notre-Dame slukt av flammer.

  4. VERDEN

    Slik har det gått med kunsten i Notre-Dame-brannen

  5. KRONIKK

    Grünerløkka og Homannsbyen er begge et resultat av liberalismens ideer

  6. KRONIKK

    Arkitektur som opplevelse: Inngangen kjennes på kroppen