Meninger

Politiskjørt var i praksis et religiøst symbol

  • Inger Anne Olsen

Langbukse på en politikvinne var engang direkte ukristelig. Hvor livssynsnøytral er dagens politiuniform?

Da Norges første kvinnelige politibetjent patruljerte gatene i 1910, var hun iført skjørt. Langbukser på en kvinne var direkte ukristelig

I dag mener et stort flertall mener at norske dommere og norsk politi skal være livssynsnøytralt kledd. Da Stiftelsen Kirkeforskning kartla synet på bruk av religiøse symboler blant lærere, dommere og uniformert politi, var et stort flertall uenig i at man i disse yrkesgruppene hadde rett til å kle seg på en måte som tydelig signaliserte deres religiøse ståsted. Motstanden mot religiøse symboler var jevnt størst blant medlemmer av Den norske kirke.

Uanstendige kvinnekonturer

Nordmenn flest mener altså at både lærere og representanter for statens maktapparat skal fremstå livssynsnøytrale. Det er et godt standpunkt, men ikke så enkelt å gjennomføre. For hva i all verden er det? Hvordan definerer vi nøytraliteten?

Dagens politiuniform er utformet i et kristent land, og for politifolk var det lenge obligatorisk å bære langbukser og flate sko. Likevel kan politikvinner kle seg i skjørt, og i sko med høye hæler. Takket være landets kristne historie.

Inger Anne Olsen, kommentator Foto: Knudsen Anders

Da Mathilde Henriksen i 1910 ble den første kvinnelige politibetjenten, var det av hensyn til både Gud og mennesker helt utenkelig at hun skulle gå i bukser. Hun patruljerte derfor Kristiansands gater iført fotsidt skjørt, og vi kan anta at hun var glad for å slippe å bære bukser. Bukser på kvinner var ansett som dypt uanstendig, bukser kunne nemlig antyde kvinnekroppens konturer.Religionen var i stor grad med på å definere hva som var anstendig. Politiskjørtet var altså i praksis et religiøst symbol.

Usømmelige nakker

Idag finnes det kvinner i Norge som mener det er uanstendig å vise frem hår og nakke, derfor ønsker de å bære hodetørkle også om de blir politi eller dommer. Også for disse kvinnene er religionen med på å definere anstendighet. Hodetørkleet blir i praksis et religiøst symbol.

Både islam og kristendom har det med å stille forskjellige krav til kvinner og til menn. Mathilde Henriksen måtte slåss for å få lov til å bli politibetjent, ett år før hun ble innvilget alminnelige stemmerett. Mange mente at en kvinnen ikke hadde noe i gatene å gjøre. Da hun likevel fikk jobben, ble det utferdiget et eget politireglement, bare for henne.

Idag aksepterer vi politikvinner i gatene. Men nå spør i stedet hva i all verden en kvinne med hijab har i politiet å gjøre. Vil hun være villig til å legge seg oppå en mannlig arrestant i et basketak, hvis hun er så kysk av seg?

Det er et relevant spørsmål. Men vi må jo stole på at den som søker seg til politiet er villig til å utføre alle former for politiarbeid.

Fulle folk og trange skjørt

Da det første kullet med kvinner i 1959 ble uteksaminert fra Politiskolen, ble de utstyrt med trange skjørt og høye, upraktiske luer. Heller ikke egnet til å slåss med rebelske arrestanter. Ingen spurte de syv politikvinnene hva som var hensiktsmessig, uniformen var utformet av menn. Slik de anså var nøytralt og normalt?

Det rare er at Mathilde Henriksens skjørt ble værende en del av uniformen, selv når lange bukser er like mye et plagg for kvinner som for menn, selv om bukser og lave sko uten tvil er det mest fornuftige arbeidsutstyret for politifolk

Politiuniformen er altså ikke uforanderlig.

Navn som religiøse symboler

I det protestantiske Norge finnes det knapt påbud om å bære synlige religiøse symboler. Tvert imot skal man praktisere sin tro for seg selv. Derfor er den norske majoriteten lite vant til å forholde seg til slike symboler. Symboler av alle slag har også det ved seg at man må kjenne til deres opprinnelse for å kunne tyde dem, ja, for å forstå at det faktisk er et symbol man har foran seg. Først da har de kraft, og først da kan de provosere.

Ingen er i tvil om at kors, kipa og hijab er religiøse symboler, og det er også klart hvilke religioner de representerer. Men så starter problemene. For mens korset må antas å gjøre samme nytte om det bæres usynlig under klærne, har hijaben til hensikt å skjule deler av bæreren. Man kan altså bære kors uten å provosere, men ikke kipa eller hijab.

Sikhismen er kanskje den religionen som i størst grad pålegger sine tilhengere å bære tydelige religiøse symboler. I Norge finnes rundt 5000 sikher, mange av dem strengt praktiserende. De ikke bære turban, om det er det strid. Men de la hår og skjegg gro. Alle mannlige sikher bære et armbånd av stål, og ha Singh som en del av navnet. Alle kvinnelige sikher hete Kaur.

Hensikten med påbudene er nettopp at en sikh aldri skal kunne fornekte sin tro. Men armbånd kan skjules, hår og skjegg kan danderes, og en kristen nordmann vil knapt forstå at fru Kaur er sikh. Men mange av Norges 8000 hinduer vil, og noen av dem vil bli provosert av å møte en sikh med statsmakt. Så hva skal vi gjøre når navnet er et synlig religiøst symbol? Vi kan jo ikke rense lærerværelse, politi og domstol for folk som heter Singh eller Kaur.

Krenke, krenke, krenke

Selv om det ikke er enkelt å forby åpne religiøse symboler, kan det være klokt å forsøke å unngå å bruke dem. Dagens praksis for lærere, politi og dommere er innrettet etter majoritetssamfunnets normer. For noen er det opplagt at det er det eneste rette, for andre oppleves normen det som et diktat fra flertallet.

Men er vi nødt til å velge mellom mangfold og enfold? Det kan være klokt å øve seg på ikke å bli provosert av at andre har et annet livssyn enn en selv, uavhengig av om man selv er religiøs eller sekulær.

Hvis man selv er religiøs og stadig lar seg krenke av dette og hint, kan det være tegn på at man tar religionen i overkant bokstavelig. Men det kan like godt være tegn på manglende selvsikkerhet, eller manglende kunnskap om egen tro.

Men hvis man vanligvis er et sindig menneske, og likevel føler seg truet eller krenket av andres synlige religiøsitet, kan det kanskje være et tegn på at man er en heimføding?

Dommer uten ansikt

Det finnes knapt noen ren nøytralitet, slik det knapt finnes en objektiv sannhet. Derfor må vi søke mot minste felles multiplum, og etablere ordninger som gir handlingsrom for flest mulig.

Men det finnes grenser for alt, og noen ganger må mennesker godta å velge mellom et livssyn og en karrière. Ingen skal måtte finnes seg i å stå foran en domstol og bli dømt av en dommer som skjuler sitt eget ansikt bak et slør.

I 2006 åpnet svenskene for at en politiuniform også kunne omfatte hijab. Masooma Yaqub er en av de få som har benyttet seg av retten.Foto: Fredrik Sandberg / SCANPIX / Foto: Fredrik Sandberg

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Det bør blinke varsellamper når majoriteten bestemmer hva minoritetenes symboler betyr eller ikke betyr | Sturla J. Stålsett

  2. SID
    Publisert:

    Et sykehjem i Stavanger forbyr hijab. Det er en feig strategi. | Sumaya Jirde Ali

  3. KULTUR
    Publisert:

    NRK har fått over 1000 klager på ett døgn: – Latterlig at kristne kors blir nektet, men at hijab skal tillates

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Alle mener noe om hijaben. Vi har spurt 50 norske kvinner hvordan det er å bruke et av vår tids mest kontroversielle plagg.

  5. VERDEN
    Publisert:

    EU åpner for forbud mot religiøse hodeplagg på jobb

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Mobbing, sosial ekskludering og press dytter våre ungdommer mot religiøsitet