La meg slippe sykehjem

Hva betyr verdighetsgarantien i eldreomsorgen? spør Berit Risebro.

Hvem står på barrikadene for de aller svakeste, nemlig sykehjemsbeboerne?

For trekvart år siden døde min mann etter å ha bodd på sykehjem de siste 2 1/2 årene av sitt liv. Det har forundret meg at tankene på mine sykehjemsopplevelser stadig vender tilbake. Etter disse årene med sykehjemserfaring sitter jeg igjen med mye undring og mange spørsmål om sykehjemmet sett fra den friske partners side.

Hvor er verdigheten?

  1. mars i fjor skrev statsminister Jens Stoltenberg (Ap) en artikkel i Aftenposten der han bl.a. skriver:

«Den omsorg vi gir våre eldre må gjenspeile hvordan vi selv ønsker å leve våre liv, og hva vi selv ønsker i vår alderdom». Store ord, men speiler ikke virkeligheten. I mai fulgte daværende helse— og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) opp i et intervju og sier det må lovverk og nasjonale standarder til for å sikre verdighetsgarantien. Et nytt lovverk skal sendes Stortinget før påske. Det blir retningslinjer som skal etterleves og sykehjemmene må følge lovverket. Dette høres lovende ut, men det var før valget. Jeg undrer. Er arbeidet satt i gang?

Manglende service

Vi får ikke en sykehjemsplass. Vi kjøper den. Vi vet ikke hva vi kjøper. Vi kjøper et uspesifisert opphold og får hverken den servicen som kunder eller hotellgjester får. Kanskje sykehjemsbeboere bør hete sykehjemsgjester? Vet politikerne hva de kjøper? Etterhvert forstår vi at et sykehjemsopphold kan være så mangt. Det er tydelig at her bor mennesker med ulike behov for faglig hjelp, oppmuntring og støtte. Vi fyller ut et skjema om vaner, interesser, mat man liker, venner, familie osv. Noen funksjonsvurdering blir aldri foretatt. Derfor heller aldri noen revurdering.

Ikke treningsopplegg

Da min mann kom på sykehjem, fikk vi et skjema med sykehjemmets målsetting. Noen strålende politisk korrekte setninger som fullstendig manglet rot i virkeligheten. Hvorfor får vi ikke vite hva som inngår i kjøpet av en sykehjemsplass? For eksempel at det ikke finnes noen strukturerte opplegg for trening eller aktiviteter. Mest undrer jeg meg over hva vi – det kollektive vi – gjør med all kunnskapen vår. Daglig kan vi lese om hvor viktig ernæring, aktiviteter og stimulering er for trivsel og optimal funksjon, viktig for livet vårt – ganske enkelt.

Svært sårbar

Er investeringen i forskning og kunnskap verdt det? Eller er det bare vi gamle som ikke er verdt investeringen? Hva betyr verdighetsgaranti i eldreomsorgen? Som nærmeste pårørende er man veldig sårbar. Jeg ble best kjent med hjelpepleierne. Noen av dem veldig gode. De som kjenner beboerne best, har minst å si. Jeg spurte om mye. Men jeg lurte alltid på hvem jeg skulle spørre. Det ble veldig mange spørsmål oppover i hierarkiet med derav svevende tilbakemeldinger. Den gang min mann lå på sykehus på grunn av benbrudd, fikk jeg alltid svar der og da.

Politikernes rolle

Jeg ønsket ofte at det i dette systemet var en person pårørende kunne få samtale med ved behov. Det er ingen definert rolle for pårørende i systemet. Vi får den rollen vi tar oss selv om vi i høyeste grad er med på handelen. Det er noe i systemet som heter tilsynsutvalg bestående av politikere oppnevnt av bydelen. Jeg undrer veldig på hva slags rolle det har. Alle gamle og hjelpeløse sier sikkert at «her har vi det godt», når det kommer en dress eller draktkledd gruppe og virkelig stiller dem spørsmål. Hvorfor får ikke de pårørende møte tilsynsutvalget alene? Da tror jeg at bildet blir mer nyansert. Det bør politikerne interessere seg for.

Ikke sykehjem

For en tid tilbake sto flere fagforbund på barrikadene for ordnede arbeidsforhold for ansatte på en del sykehjem. Bra gjort! Vi har lest i avisen at alt er ordnet og at de utnyttede ansatte har fått tilbakebetalt lønn. Flott at det var mulig å ordne så raskt. Når de rette personene trykker på knappene kan ting ordnes.

Hvem står på barrikadene for de aller svakeste, nemlig sykehjemsbeboerne? Hvilke rettigheter har de egentlig? Når livet røyner på, og det gjør det jo, har jeg en bønn ut i den ukjente uendeligheten: Gi meg styrke! Nå har den fått en triviell bisetning: La meg ikke komme på sykehjem!